Abstract
Dette er en avhandling om den kunnskapen om stavkirker som ble produsert og satt i sirkulasjon i hovedsak i Norge, men også ellers i Europa, i årene fra 1743 til de siste tiårene av 1800-tallet. Mange historier om stavkirkene som kunnskapsobjekter handler om hvordan stavkirkene ble oppdaget som kulturminner på 1800-tallet og om hvordan de dermed også ble til verneverdige, nasjonale monumenter. I disse historiene har særlig kunstneren J.C. Dahl og Fortidsminneforeningen (stiftet i 1844) spilt viktige roller. Også i denne avhandlingen er Dahl og Fortidsminneforeningen viktige, men et av avhandlingens hovedmål har vært å undersøke 1800- tallets ulike forståelser av stavkirkene i et bredere kunnskapshistorisk perspektiv. Et slikt perspektiv har gjort det nødvendig å både strekke historien lenger tilbake enn J.C. Dahl, og å inkludere en hel rekke aktører og kilder som tidligere ikke har fått plass.
Gjennom nærlesing av et stor og mangfoldig tekstmateriale, både publiserte tekster og arkivalia, viser jeg i denne avhandlingen frem en del av den kompleksiteten som fantes i 1700- og 1800- tallets stavkirkekunnskap, og jeg argumenterer for at stavkirkene på 1700- og 1800-tallet var del av flere ulike kunnskapsprosjekter, som ikke alltid nødvendigvis hadde samme mål og mening. Stavkirkene registreres, vurderes, monumentaliseres, internasjonaliseres, rasjonaliseres og nasjonaliseres – og ikke minst: kunnskapen om dem resirkuleres. Jeg argumenterer nemlig også for at stavkirkene i denne perioden var del av flere ulike kunnskapsprosjekter på samme tid. Ny kunnskap betyr ikke at den gamle blir borte. Hovedargumentet mitt er at stavkirkene som kunnskapsobjekter må forstås som både mer flertydige og mer flertidige enn det den foreliggende litteraturen kan gi inntrykk av.
The main object of study in this dissertation is the many different forms of knowledge about stave churches, that were produced and circulated in Norway, and partly also Europe, in the 18th and 19th centuries. Earlier cultural histories about these medieval wooden churches often concentrate on how, in the 19th century, they were «discovered» as cultural heritage and thus valuable national monuments worthy of preservation. In these histories the Norwegian painter J.C. Dahl and the Society for the preservation of ancient Norwegian monuments (founded 1844) play crucial roles. J.C. Dahl and the society are important also in this dissertation; however, one of my main goals has been to investigate the various understandings of stave churches in the 19th century from a history of knowledge perspective that is broader than those histories focused on conservation and cultural heritage. Such a perspective has made it necessary to both extend the history further back than J.C. Dahl, and to include a host of actors and sources that have not previously been considered part of this history.
Through close-readings of a large number of various texts, both published texts and archival material, I present in this dissertation some of the complexity in this material, and I argue that the stave churches in this period were part of several different knowledge projects, with manifold purposes and meanings. They were inventorized, valorized, monumentalized, internationalized, rationalized and nationalized. I also argue that the stave churches during this period were part of many different knowledge projects at the same time; new knowledge does not mean that old knowledge is no longer valid. My main argument is thus that the stavechurches, as objects of knowledge, must be understood as more both ambigous and multitemporal than previous scholarship suggests.