Abstract
Nye tilknytningsformer, blant annet i den digitale plattformøkonomien, aktualiserer spørsmålet om visse oppdragstakere skal kunne forhandle tariffavtaler. Adgangen til å forhandle tariffavtaler i norsk rett er ikke skarpt avgrenset, og det er heller ikke et rent nasjonalrettslig spørsmål. Adgangen må fastlegges i lys av konkurranserettslige skranker og menneskerettsbeskyttelsen av retten til kollektive forhandlinger. Artikkelen drøfter utviklingen av relevante internasjonale regler og viser at de i større grad enn før åpner for – og taler for – en adgang til å forhandle tariffavtaler for visse oppdragstakere. Forfatteren peker på at fleksibiliteten i arbeidstakerbegrepet kan benyttes i en utvidende tolkning som omfatter gråsonetilfeller. Det argumenteres for at det vil være i tråd med arbeidstvistlovens formål, avhjelpe avgrensningsproblemer, effektivisere forhandlingsretten og derfor kunne være en hensiktsmessig tilpasning til utviklingen på arbeidsmarkedet.