Hokuspokus eller en metode til bruk i andrespråksopplæringen? En studie av den alternative metoden suggestopedi og dens bruk i norskopplæringen for voksne innvandrere

Abstract

Denne oppgaven handler om undervisningsmetoden suggestopedi, også kjent som Lozanov- metoden, som ble utviklet på 1960-tallet av den bulgarske nevrologen og psykiateren Georgi Lozanov. På grunn av sin alternative tilnærming har metoden møtt en del motstand og kritikk, men samtidig er det flere utenlandske studier som bekrefter dens effekt i andre- og fremmedspråksundervisningen. I Norge er metoden forholdsvis lite kjent, og det har ennå ikke blitt forsket på dens effektivitet. Likevel brukes suggestopedi på noen norske skoler som melder om gode resultater. Derfor har jeg hatt en dobbel hensikt med denne oppgaven. På den ene siden ville jeg gi en beskrivelse av metoden og dens teoretiske grunnlag, og sette den i en andrespråkskontekst. På den andre siden ville jeg undersøke hvordan suggestopedi fungerer i praksis og gi en vurdering av metodens egnethet til bruk i norskopplæringen for voksne innvandrere. I oppgavens teoretiske del blir suggestopediens metodologiske grunnlag og hovedprinsipper presentert, og metoden settes i sammenheng med noen læringsteorier og retninger på andrespråksfeltet. Oppgavens empiriske del bygger på to spørreundersøkelser, en for suggetopedilærere og en for deltakere som har gått på suggestopedikurs, og dessuten på en klasseromsobservasjon. Resultatene fra den empiriske delen diskuteres så i lys av teorien. Det er to hovedgrupper med tendenser som peker seg ut: På den ene siden er det noen tendenser som støtter bruken av suggestopedi. Den første er metodens effektivitet og den raske progresjonen med tanke på utvikling av kommunikativ kompetanse og et stort vokabular. I tillegg er suggestopedi en gledesfylt metode med varierte aktiviteter og mye sang, spill og musikk. Inkludering av alle sanser i disse aktivitetene og metodens helhetlige tilnærming peker seg også ut som positive egenskaper ved suggestopedi. På den andre siden ser metoden ut til å være arbeidskrevende for læreren, og det kan forekomme en del skepsis blant deltakerne. Metodens spesifikke krav til lokale og størrelsen på gruppa kan også sies å være en utfordring i praksis. Sist, men ikke minst, blir behovet for fornyelse og digitalisering av metoden trukket fram av flere suggestopedilærere. Funnene tyder på at suggestopedi er en metode som definitivt kan bidra til utviklingen av andrespråksfeltet i Norge, forutsatt at den forskes videre på. I den sammenheng er det også viktig å undersøke mulighetene som alternative metoder generelt kan tilby.