Abstract
I 2015 ble adgangen for midlertidige ansettelser utvidet og regjeringen åpnet for flere ansettelser av midlertidig karakter. Forslaget ble drevet fram av den blå regjeringen, med formål om å få flere ut i arbeidslivet. Reformen har høstet sterk kritikk, og motstanderne mener den er med på å skape mindre fellesskap og utrygge arbeidsplasser. De fleste bransjer opplever midlertidighet, og spesielt helsesektoren er blitt kritisert for å benytte midlertidige ansettelser utover det som er nødvendig. Sentrale personer innen helsesektoren hevder for lav grunnbemanning resulterer i økt sykefravær og lite tid til faglig utvikling. Forkjemperne mener derimot at midlertidige stillinger er nødvendig for å dekke hull i en krevende turnus. Med dette bakteppet ønsket jeg å undersøke hvordan høyt utdannede individer innenfor helsesektoren opplever fenomenet midlertidighet. Hvilke muligheter og utfordringer oppstår ved et slikt atypisk ansettelsesforhold? Hvordan opplever de ansatte arbeidsforholdet sitt, og er det noen forskjeller mellom de fast ansatte og de midlertidige ansatte? For å svare på disse spørsmålene har jeg intervjuet elleve personer som jobber for samme enhet tilhørende Oslo Universitetssykehus (OUS). Blant disse elleve, er fem stykker ansatt i en midlertidig stilling i form av vikariater, og seks er ansatt i en fast stilling. En av disse seks har en lederrolle og ser fenomenet fra et annet ståsted. En midlertidig ansettelse defineres som dependent employment of limited duration, og består av ansettelsesformer som vikariat, engasjement, prosjektarbeid og ekstrahjelp. Det er arbeidsmiljølovens bestemmelser som regulerer adgangen til midlertidige ansettelser, og reformen av 2015 åpnet adgangen ytterligere ved at arbeidstaker kan være ansatt på midlertidig kontrakt i inntil tolv måneder, uten at de generelle kravene må tilfredsstilles. Tross åpnet adgang har antallet midlertidige ansettelser i Norge blitt redusert de siste årene, og i siste halvdel av 2017 var 8% av norske arbeidstakere ansatt i en midlertidig stilling. Dikotomien i norsk sammenheng består av tilhengerne, som ser på midlertidighet som et springbrett inn i fast stilling, og motparten, som mener midlertidige ansettelser resulterer i varig marginalisering. Oppgavens teoretiske rammeverk består av en innføring i det moderne arbeidsmarkedet og det økende behovet for fleksible organisasjoner og arbeidstakere. Dernest følger teori om økonomiske og sosiale bytterelasjoner. Individet utvikler bytterelasjoner med partene rundt seg, og mens det økonomiske bytteforholdet gjerne er objektivt og forhåndsdefinert i en ansettelseskontrakt, er sosiale bytterelasjoner immaterielle, og bygger på langsiktige mål og tillit mellom partene. En vesentlig økning av alternative ansettelsesformer har resultert i omfattende forskningslitteratur på området. Hovedtesen er at langsiktige og forutsigbare ansettelsesrelasjoner gradvis har fått mindre betydning de siste årene, og at arbeidstakers markedskraft og kompetanse påvirker forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, i større grad enn standardiserte kontrakter. Analysen består av fem funn basert på det empiriske datamaterialet. For det første opplever alle informantene midlertidighet som noe positivt, samtidig er det en fast stilling som veier tyngst. Dernest viser det seg at ledelse er essensielt, uavhengig om en er ansatt i en fast eller midlertidig stilling, og de som er misfornøyd i jobben trives ikke med lederen. Et tredje funn er at de som er ansatt i faste stillinger verdsetter autonomi og faglige diskusjoner, mens vikarene ikke har like stor formening om autonomi, men setter pris på læring og faglig utvikling. Deretter er den tilsynelatende største motivasjonsfaktoren mening i jobben, og særlig pasientenes anerkjennelse, er en drivkraft. I kontrast er underbemanning og stress demotiverende, noe som fører til det siste funnet om at deltidsstillinger og ekstrahjelp er et større problem enn midlertidige ansettelser, på bakgrunn av at det fører med seg merarbeid for de som arbeider i fast turnus. Det er tilsynelatende ingen store forskjeller mellom hvordan de fast ansatte og vikarene opplever midlertidighet, og det fremstilles gjerne som noe positivt i form av mulighetene det gir når det kommer til å teste ut flere jobber, frihet til å reise mer og kun en måneds oppsigelsestid. Dessuten bringer det nye personligheter inn i virksomheten, og i ikke fullt så gode arbeidsmiljøer kan det potensielt skape ny giv. Samtidig skaper midlertidighet utfordringer i form av uforutsigbarhet, og det er gjerne krevende å balansere en midlertidig ansettelse med familieliv og økonomiske krav som for eksempel boliglån. Det virker som både de som er ansatt i en fast stilling og de som ansatt i vikariater blir tildelt tilsvarende ansvar, og de omtaler hverandre som oss, mens de omtaler deltid og ekstrahjelp som dem. Skal det trekkes frem en forskjell er det at de fast ansatte snakker varmt om autonomi og faglige diskusjoner, mens vikarene er mer opptatt av læring og utvikling. Helsesektoren vokser, og det er stor etterspørsel etter arbeidskraft. Det kan tenkes at optimismen rundt midlertidige ansettelser preges av mulighetene som finnes, og at en forventer å gå midlertidig oven en midlertidig periode før en blir tilbudt en fast stilling.