Abstract
Mennesker har alltid tatt i bruk hjelpemidler for å løse oppgaver på en bedre måte. I takt med den teknologiske utviklingen blir stadig mer teknologi benyttet på de fleste samfunnsområder. Dette gjelder også i kommunehelsetjenesten. Velferdsteknologi tas i bruk for å forbedre helse- og omsorgstjenestene. Målet er både å øke kvaliteten og bedre ressursutnyttelsen. Den demografiske utviklingen med flere eldre i befolkningen gjør at det sannsynligvis vil bli et underskudd på sykepleiere og annet helse- og omsorgspersonale i fremtiden. Sykepleiere er den yrkesgruppen som kommunene opplever det mest utfordrende å rekruttere. Den siste tiden har det også vært fokus på frafallet fra sykepleieryke. Bakgrunn for oppgaven er den satsingen på velfersteknologi i norske kommuner og de utfordringer kommunene opplever med å beholde og rekruttere sykepleiere. Oppgaven rammes inn av ulike teoretiske perspektiver: institusjonell teori, teorier om endringsprosesser i organisasjoner, teknologiens innvirkning på arbeidsprosesser, og teorier som omhandler motivasjon og behov. For å få et innblikk i hvordan velferdsteknologiske løsninger virker inn på sykepleiernes arbeidshverdag i kommunehelsetjenesten i årene fremover, ønsket jeg å undersøke dette ved å ta utgangspunkt i en enkelt kommune som allerede er langt fremme i satsningen på velferdsteknologi. Følgende problemstilling ble utarbeidet: Hvilken påvirkning opplever sykepleiere at bruk av velferdsteknologi har på deres arbeidshverdag i en kommune som har satset på velferdsteknologi? Forskningsspørsmålene omhandler sykepleiernes opplevelser av innføringen av nye velferdsteknologiske løsninger, velferdsteknologiens påvirkning på roller og relasjoner i sykepleiernes arbeidshverdag, samt påvirkningen på sykepleiernes jobbtilfredshet. Ved en casestudie ble datainnsamlingen lagt til to institusjoner, et sykehjem og en omsorgsbolig. I selve datainnsamlingen ble metodene observasjon og intervjuer benyttet. Tre sykepleiere på hver institusjon og institusjonslederne ble intervjuet. Det ble fokusert på ulike velferdsteknologiske hjelpemidler, både de som har vært lenge i bruk og nye hjelpemidler. Sykepleierne opplevde at velferdsteknologi hadde gjort arbeidshverdagen enklere og mer effektiv. De positive effektene ble særlig fremhevet, men også noen negative. Nytt sykesignalanlegg gjorde det lettere å få kontakt med både beboere og kollegaer. Sykepleierne har travle arbeidshverdager, og med mer velferdsteknologien følger opplevde etiske dilemmaer. Det ble fremhevet at en måtte være bevisst hvordan man bruker denne teknologien da relasjonen til beboerne fort kan blir annerledes. En fare er at velferdsteknologiske løsningene skaper snarveier som går utover den pleie og omsorg de gjerne vil gi beboerne. Flere av sykepleierne var spesielt opptatt av hvilken betydning teknologien hadde for den enkelte beboer. Sykepleierne opplevde at ulike velferdsteknologiske løsninger var en integrert del av sin arbeidshverdag. Dette ble opplevd som positivt, men de var oppmerksomme på at rutinene ikke alltid fanget opp endringer hos beboeren. Unødvendig passivitet og redusert livskvalitet for beboerne kunne være resultatet av en ukritisk bruk av teknologi. Opplevd nytteverdi var viktig for sykepleierne når de skulle vurdere de ulike velferdsteknologiske løsningene. Dette er i samsvar med teorien. Innføringen av det nye, oppgraderte sykesignalanlegget var krevende på begge institusjoner. Dette innebar en planlagt endring av flere eksisterende regler og rutiner ved organisasjonen. Det som ble sett på som mest vellykket, var den delen institusjonene selv hadde hatt ansvar for, som opplæringen. I denne opplæringen ble dedikerte ildsjelers betydning fremhevet som avgjørende. For de fleste andre nye velferdsteknologiske løsninger skjedde innføring og opplæring gradvis. Det konkluderes med at det ikke er tilstrekkelig å ha fokus på den spesifikke velferdsteknologiske løsningen, men at en også må følge med på hva som særpreger den enkelte institusjon.