Original version
NIR : Nordiskt immateriellt rättsskydd. 2017, 6, 604-612
Abstract
Det ligger i min oppgitte tittel at det skal være en tendens til at flere ‘total buy-outs’ avtales i våre dager. Jeg har ikke gjennomført noen empirisk undersøkelse av om dette faktisk stemmer. Men i det følgende skal jeg gi noen eksempler på hvordan det i det siste har vært diskutert, om ikke ‘total buyouts’ så i hvert fall hvorvidt produsentene av audiovisuelle produksjoner som TV-serier ikke allerede ved engasjeringen av de involverte skapende og utøvende kunstnere bør få kontroll over rettighetene til tilgjengeliggjøring av verkene i støtte omfang enn kunstnerne opplever at produsentene tradisjonelt har hatt. Herunder skal jeg si litt om hvordan konflikten, slik den fremstår for en utenforstående, arter seg mellom på den ene siden dem som mener omfattende overdragelser er nødvendige for å sikre et levende norsk produksjonsmiljø, og på den annen side dem som vil holde fast ved at ny bruk må klareres når den blir aktuell, gjerne med de forvaltningsorganisasjoner som opphavsmenn og utøvende kunstnere blir representert av, og ikke ved individuelle avtaler. I denne konflikten trekkes også avtalelisensene inn, i tillegg til konkurranseretten. Dette skal jeg si litt om mot slutten av innlegget.