| dc.description.abstract | Dette prosjektet omhandler en sårbar og utsatt gruppe elever, jenter med diagnosen ADHD. Mer spesifikt jenter med udiagnostisert ADHD. Attention Deficit Hyperactivity Disorder (ADHD) er en av de vanligste nevropsykiatriske tilstandene hos barn og unge. Med kjernesymptomer som vansker knyttet til impulsivitet, hyperaktivitet og oppmerksomhet, kan vanskene skape funksjonsvansker i hverdagen og pedagogiske og sosiale utfordringer i skolen (Barkley, Milich, & Roberts, 2015; Holmen, 2016; Skogli, 2014). Forholdstallene omkring forekomsten av diagnosen varierer ut i fra hvilket utvalg som anvendes og de varierer med utgangspunkt i ulike aldersgrupper. Tall viser at det er en overvekt av gutter som får diagnosen i skolealder, mens det i voksen alder utjevner seg. Dette tyder på underdiagnostisering av jenter i skoleløpet. Tidligere studier viser til funn som tilsier at jenter med diagnosen kan ha utfordringer i mellommenneskelige relasjoner og knyttet til sosial tilpasning (Helsedirektoratet, 2014; Skogli, Teicher, Andersen, Hovik, & Øie, 2013; Solberg et al., 2017) På bakgrunn av underdiagnostisering av jenter i skolealder og funn fremhevet av tidligere forskning omkring utfordringer knyttet til sosial tilpasning og relasjoner til andre, er prosjektets formål å bidra til økt kunnskap omkring jenter med diagnosen ADHD. Mer spesifikt den sosiale skolehverdagen for de som enda ikke har blitt diagnostisert. Jeg ønsker informantenes beskrivelser omkring hvordan de selv opplevde den sosiale skolehverdagen. Dette for å fremme og belyse viktigheten av å være oppmerksom, og av å fange opp jentene og dermed fremme positiv personlig utvikling. Dette er et tema som opptar meg, og interessen knyttet til ADHD som fenomen har vært voksende gjennom studieløpet. Interessen ble forsterket i en praksisperiode hvor jeg fikk delta i en utredning som resulterte i diagnostisering av ADHD, hos nettopp ei jente. Prosjektet tar utgangspunkt i følgende problemstilling: Hvordan husker voksne jenter med ADHD den sosiale skolehverdagen med udiagnostisert ADHD? For å belyse problemstillingen ytterligere er det blitt uformet to forskningsspørsmål: • Opplevde de sosiale utfordringer i skolen? Eventuelt hvilke? • Opplevde de følelse av tilhørighet i skolen? Forskningsmetode Prosjektets formål er å få kunnskap ”innenfra” omkring opplevelser og erfaringer knyttet til den sosiale skolehverdagen med udiagnostisert ADHD. Dermed ble det naturlig å anvende kvalitativt intervju som forskningsmetode. Intervjuene ga direkte tilgang på informantenes refleksjoner og ved muligheten til oppfølgingsspørsmål fikk jeg gått i dybden på interessante refleksjoner og erfaringer. Prosjektet tar utgangspunkt i et fenomenologisk perspektiv, hvor informantenes subjektive opplevelser er sentrale. Det ble i intervjuene anvendt en semistrukturert intervjuguide og intervjuene ble tatt opp ved båndopptaker. Deretter ble intervjuene transkribert og analysert. I analysen av det genererte materialet var hermeneutikk mitt instrument. Informantenes perspektiver har vært i fokus og jeg forsøkte kontinuerlig å legge til siden min førforståelse av fenomenet. Analysen ble også gjort ved hjelp av elementer fra den metodiske strategien SDI. Prosjektets utvalg består av fem kvinner som fikk diagnosen ADHD etter fylte 18 år. Det vil ikke være mulig å generalisere mine resultater med et så lite utvalg, men jeg har i løpet av prosjektet tilegnet meg kunnskap omkring hvordan den sosiale skolehverdagen kan oppleves for disse jentene, og dette er noe jeg ønsker å formidle videre. Prosjektets resultater Prosjektets funn viser at jenter som har fått diagnosen ADHD utgjør en heterogen gruppe mennesker. Ingen av prosjektets informanter opplevde den sosiale skolehverdagen med udiagnostisert ADHD på samme måte. De forteller om ulike positive og negative erfaringer. Likevel fremkommer det noen likhetstrekk. Informantene forteller om utfordringer knyttet til relasjoner med andre, selvoppfatning, mestringserfaringer og følelsen av å ikke passe inn. Flere av informantene forteller at de opplevde å ikke høre til noe sted og at de ikke naturlig fikk følelsen av å være en del av det sosiale fellesskapet. Prosjektets resultater fremhever viktigheten av at lærerne er i posisjon til og har tilgang på elevene, for å kunne avdekke eventuelle utfordringer. Viktigheten av gode relasjoner mellom lærer og elev, samt elev og elev, fremheves som viktig for opplevelsen av skolehverdagen og tilhørighet. I den sammenheng fremheves gode mestringsopplevelser og styrket selvoppfatning som essensielt for å skape god og positiv personlig utvikling. Det som er gjennomgående hos alle informantene er at de i større eller mindre grad har opplevd sosiale utfordringer, og det er variasjoner i hvor stor grad de selv knytter det til det fenomen at de har blitt diagnostisert med ADHD. | nob |