Abstract
Denne masteravhandlingen i religions- og etikkdidaktikk tar utgangspunkt i problemstillingen «hvilke refleksjoner har lærere omkring elever som ressurs i religion og etikkundervisningen?». Avhandlingen har som mål å kartlegge tre religions- og etikklæreres refleksjoner. Dette gjøres ved å undersøke særlig tre hovedområder, nemlig lærernes erfaringer med elever som ressurs, hvilke forutsetninger de anser som sentrale for elevers bidrag som ressurs, og hvilke tanker de gjør seg om vurdering i forhold til elever som ressurs. Masteravhandlingen tar utgangspunkt i en hypotese om at elever kan bidra med sine erfaringer, og at individperspektivet med dette kan inkluderes i undervisningens representasjon av religion. I drøftingen ses materialet i lys av blant annet Robert Jacksons fortolkende tilnærming, som vektlegger individperspektivet i religionsrepresentasjoner. Funnene viser at lærerne anser bruk av elever som ressurs som formålstjenlig, forutsatt at sentrale forutsetninger er tilstede. Blant annet fremkommer klassemiljø, klasseledelse, fagkompetanse og elevgruppens sammensetning som sentralt. Funnene viser til særlig en utfordring knyttet til elever som ressurs i et fortolkende perspektiv. Jackson trekker frem konstruktiv kritikk som sentralt i elevens møte med «religiøst materiale» (religious material). Når individperspektivet i Jacksons modell (individ, gruppe, tradisjon) er nært knyttet til elevens identitet, blir det utfordrende å konstruktivt kritisere individperspektivet. Vurdering fremstår også som en utfordring, særlig i tilknytning til en eventuell inkludering av innenfraperspektivet.