Abstract
Denne oppgaven undersøker humorens funksjon i Knut Hamsuns prosa. Flere Hamsun-forskere har tidligere påpekt at Hamsun er humoristisk, men få har undersøkt humoren systematisk. Jeg ønsker dermed å synliggjøre det jeg mener er ufortjent oversette egenskaper ved Hamsuns diktning. I kapittel to analyserer jeg bruken av ironi i novellen «Paa tourné». Analysen viser hvordan det komiske er nært relatert til ironien. Novellen skildrer en kollisjon mellom illusjon og virkelighet, løgn og sannhet. I sammenstøtet oppstår to kontrasterende meninger, som danner grunnlaget for det komiske. Jeg argumenterer for at det humoristiske formidler en grunnopplevelse av Hamsuns syn på dikterens rolle, og hva litteratur burde være. I kapittel tre presenterer jeg den franske teoretikeren Henri Bergson. Hans studie av det komiske tar utgangspunkt i forholdet mellom individet og samfunnet. Hovedpoenget er at det komiske oppstår når en person handler mekanisk der han burde handlet mer smidig. Hvis vi mister kontakten med den opplevde tiden vil vår nærhet til verden reduseres. Vi blir distré og mindre bevisst oss selv. Samtidig fremstår kroppens bevegelser ukontrollerte og automatiserte. Vårt handlingsmønster blir repetitivt, og bryter således med forestillingen om livet som en kontinuerlig strøm av hendelser. Kapittel fire, oppgavens hoveddel, er en analyse av humoren i "Sult". Ved bruk av Sigmund Freuds teorier om jegets personlighet undersøker jeg hvordan det komiske kan knyttes til samspillet mellom jegets ulike deler. Humoren forløses når motsigelser i jeget forenes, og skaper konflikter i "Sult"-heltens indre. I analysen argumenterer jeg for at "Sult" bidrar til Hamsuns prosjekt om å formidler en erfaring hos forfatteren som eksperimenterer med å utforske det moderne sjelelivet. Et prosjekt som nærmest driver "Sult"-helten til vanvidd. Løgn og illusjoner gjør "Sult"-helten kreativt skapende, men han evner ikke å skape litteratur ut av det. Ved å omskape lidelse til latter utfordrer Hamsun leserens forståelse av hva vi kan le av. Jeg argumenterer for at humorens funksjon er å formidle Hamsuns forestilling om forholdet mellom dikteren og litteraturen, men også hvordan vi leser. For kan vi i det hele tatt le av en mann som sulter? Hamsun ville få sine helter til å le der hvor andre finner det fornuftig å gråte, således vil også leseren kunne le der hvor man trodde man ville gråte.