| dc.description.abstract | Denne oppgaven omhandler hvordan museenes rolle som kunnskapsformidlere er i endring i en digital tid. Studien har hatt som formål å avdekke museenes rolleforståelse, erfaringer og perspektiver på veien videre for museenes formidlingsaktivitet i en tid med nye forventninger til samtidsrelevans i mål, metoder og verktøy. En ny rolleforståelse synes å være under utforming i museene, fra en tradisjonell kommunikasjonsmodell over til en mer brukerinvolverende tankegang. En grunnleggende antakelse om museenes fysiske utstillingsarenaer som nødvendig utgangspunkt i formidlingen synes derimot å prege museets forståelse av hvem de skal ’betjene’ og hvor. Museene synes å se sitt virkeområde primært innenfor museenes fysiske rom og for fysiske gjester. Digitale plattformer anses primært som hjelpemidler for å støtte og lede mot fysiske museumsbesøk. Digitale sfærer prioriteres ennå i liten grad som egen arena for brukerinvolverende formidling. En gryende forståelse spores likevel for museenes nye potensielle bidrag for museene på digitale arenaer. I møte med nye rolleforventninger fra samfunnet erfarer museene spenninger på mange områder i t forhold til radisjonelle forståelser og praksis. Fordi en nyorientering mot mer digital formidling innebærer store, nye behov for blant annet kompetanse og tid står spørsmål om ressurser og prioritering av disse sentralt i museene, som ofte preges av knappe ressurser og underbemanning. Endringer krever bevisste og målrettede prioriteringer av museets ressurser, men omprioriteringer fra mer veletablerte til nye, digitale aktiviteter oppleves som vanskelig. Sterkere politiske styringssignaler etterspørres derfor som forankring av slike veivalg, samt en bedre balanse mellom pålagte forventninger og tildelte ressurser til digital formidling fra museumspolitiske myndigheter. Der nye utviklingstiltak fungerer godt erfares stimulerende synergier innad gjennom nye tverrfaglig samarbeid, intern læring og motiverende tilbakemelding fra samfunnet. Museene vil måtte ta stilling til hvordan de ønsker å involvere digitale verktøy i sin framtidige formidling. Mulige formidlingsmodeller spenner fra en rendyrking av museenes tradisjonelle fysiske sfærer som alternative analoge ’tilfluktsted’ og til utvidede ’univers’ der fysiske arenaer inngår blant digitale, jevnbyrdige formidlingssfærer, og der brukerne styrer tid, sted og fokus for sin interaksjon med museets kunnskapsressurser. Studien er gjennomført som en kvalitativ casestudie der fem museer har inngått i en samlet, eksplorativ feltstudie. Datamateriale er innsamlet i form av dybdeintervjuer med museumsformidlere fra fem ulike museer i Østlandsområdet i løpet av senvinteren 2017. Styrende dokumenter for formidling ved de deltakende institusjonene samt museumspolitiske føringer inngår også det analyserte materialet. Med museenes historiske utvikling som ’folkeopplysere’ som bakteppe er det hele satt inn i en systemmodell og analysert ut ifra et aktivitetsteoretisk perspektiv (Engeström 1987, 1999). | nob |