Eilert Sundt: Hard refser, øm forsoner

Abstract

Den norske samfunnsforskningen hviler på Eilert Sundt. Jon Elster (1989:171–182) mener arbeidene hans er eksemplariske, fordi de ikke er preget av den destruktive disiplinoppdelingen vi fikk i siste halvdel av 1800-tallet, mellom sosiologi, økonomi, antropologi, statsvitenskap og psykologi. Sundt minner om Adam Smith i Wealth of Nations eller Marx i Das Kapital, sier Elster. Ingen av dem er opptatt av å videreutvikle modellene i egne fag, av å plassere seg innen «det merkelige kontorlandskapet» som utviklet seg; snarere av å finne ut hvordan det egentlig er der ute. Elster har et poeng. Hadde Sundt skrevet på et verdensspråk ville han vært en klassiker, men like gjerne i sosiologi, geografi, økonomi, historie eller antropologi. Selv kalte han seg aldri sosiolog. Men det var mitt eget fag – sosiologien – som kuppet ham. Da vi for noen år siden skulle lage en norsk sosiologisk kanon, var vi ikke i tvil: Den måtte starte med Sundt (Pedersen 2011). Men hva skjedde etter ham i norsk sosiologi? Hvem skulle være nummer to? Vi støvsugde bibliotekene, men det var lite å finne. Den neste teksten vi valgte ut, ble publisert 100 år etter Sundts studier. Det var Nils Christies magisteravhandling, om norske fangevoktere i norske konsentrasjonsleirer (Christie 1952). En flott bok, men en forferdelig fortelling, om leire med dødsrater som i dem en hadde i Tyskland og Polen. Det gikk altså 100 år fra Sundt skrev sine bøker til sosiologien ble etablert her i landet. Faget var søkende, og ny-lesningen av Sundt og utgivelsen av bøkene hans på 1960-tallet handlet nok om hva psykoanalytikere ville kalle projektiv identifikasjon (Aguayo 2013). Sosiologene lette etter et anegalleri, etter identitet og historie. De projiserte lengselen inn hans forfatterskap. Det hadde lenge vært stille om Sundt, men bøkene ventet. Han var et funn for faget.