Abstract
En utstilling er et landskap. Det er et bygd landskap, et landskap en rekke fagfolk har investert tungt i. Blod, svette, tårer, tid og penger er lagt ned i rikt monn for å gi publikum kunnskap og opplevelser. Besøkende som vandrer i Ellen Høigård Hofseths vikingtidsutstilling i Kulturhistorisk museum møter et eksepsjonelt rikt utstillingslandskap. Meningslagene er mange og varierte, dyptpløyende faglige og formidlingsmessige begrunnelser er investert i tilsynelatende hver minste detalj (Hofseth 1999, 2000, 2001). I det følgende skal to eksepsjonelle gjenstander fra denne utstillingen få oppmerksomhet: En minnestein og et skjelett. De evner begge, i dette tette utstillingslandskapet, å fange publikums blikk (Dudley 2012, 2014). Hvis utstillingen med Cliffords ord sees som en kontaktsone, en arena for utveksling hvor folk møtes og omgås på tvers av tid og rom (Pratt 1991; Clifford 1997; Purkis 2013; Schorch 2013), oppleves disse som sosiale gjenstander (Simon 2010), som åpne invitasjoner til samtale og utforsking. De vekker nysgjerrighet i ordets beste forstand (Thomas
2016).