| dc.description.abstract | Oppgavens tema har vært knyttet til hvilken plass digitale verktøy har i barns læringsprosesser i barnehagen. Problemstillingen har vært følgende: ”På hvilke måter brukes digitale verktøy i pedagogiske aktiviteter til å fremme læring for barn med særskilte behov?”. Prosjektets formål har vært å få økt innsikt i hvordan barnehagelærere stiller seg til et samfunn i endring sett i lys av den teknologiske utviklingen som har pågått, og pågår. Spesielt med sikte på innblikk i hvordan barnehagelærere forholde seg til IKT i egen praksis, ettersom dagens lovverk og politiske dokumenter fortsatt ikke har lovfestet at barnehagene må implementere bruk av digitale verktøy i sine aktiviteter. Bakgrunn for valg av tema tar utgangspunkt i aktualiteten dette bringer med seg inn på barnas arenaer, ved at det påvirker premissene for deres læring og utvikling. I dag vektes viktigheten av å inneha digital kompetanse. Spesielt fremgår det i rammeplanverket for skolen at digitale ferdigheter blir ansett som like betydningsfullt som barns evne til å mestre lesing og skriving. Med dette utgangspunkt har forsker følt det nyttig å få innblikk i hvordan pedagoger som benytter digitale verktøy jobber. Dette fordi barnehagen er første arena i et samfunn mer og mer utviklet med henblikk på digitalt styrte funksjoner. Viktig også fordi barnehagen nå anses som barns første møte med et helhetlig utdanningssystem, hvor barnehagen er barns første skritt på veien til livslang læring. Oppgavens teoretiske forankring bygger på et sosiokulturelt perspektiv, som knyttes til rammeplanens ideologi, i tråd med forståelsen av læringsbegrepet. Oppgavens teoretiske rammeverk bygger blant annet med ”den proksimale sone”, med vekt på samspill, kommunikasjon og individet som aktør i egen utvikling. Teori om et støttende stillas ses som et viktig komponent i barns læringsprosesser. I tillegg fremgår det at det er grunner til å tro at kompetansen og de holdningene personalet har tilegnet seg har betydning for hvordan digitale verktøy og artefakter blir anvendt sammen med barna. Dette ses i sammenheng med lovverkets vektlegging av teknologiens plass i barnehagen. Det er benyttet kvalitativ metode i dette prosjektet, da denne metoden er sett på som det mest hensiktmessige for å få innsyn i informantenes livsverden i møte med den digitale utvikling. Det ble anvendt semistrukturert intervju som instrument i datainnsamlingen, hvor forsker har vært inspirert av en fenomenologisk tilnærming. Utvalget består av tre barnehagelærere som har erfaring med digitale verktøy i egen praksis. Analysearbeidet og tolkning har blitt gjennomført ved å lete etter særtrekk og fellestrekk i det transkriberte datamaterialet. Funnene har deretter blitt drøftet og analysert i lys av relevant teori som inngår i kapittel 2. Funn i denne undersøkelsen viser at pedagogene anser bruk av digitale verktøy som et nyttig virkemiddel i pedagogisk praksis. Verktøy benyttes hovedsakelig som støtte og/eller supplement til tradisjonelle aktiviteter når barn inngår i samhandling. Funn indikerer at verktøyene brukes for å styrke barns læring og utvikling. Det fremgår at pedagogene har noe kompetanse i bruk. Likevel tilsier resultatene at kompetansen dem i mellom er ulik, og at dette har betydning for hvordan barn møter verktøyene, og i hvilken grad. Pedagogene savner tydelige føringer og mer konkrete råd for hvordan bruk og gjennomføring skal og bør være. Manglende føringer viser seg i praksis ved at pedagogene har forskjellig fokus på hvorfor verktøyene skal brukes, likedan hvordan. Dette kan tyde på at det råder en usikkerhet i hvordan verktøyene egentlig bør inngå i barnas læringsprosesser. Dette knyttes spesielt opp i mot funn som viser at det er store variasjoner blant pedagogene i utforming av pedagogiske opplegg. Spesielt i sammenheng med oppleggenes kontinuitet, valg av grupper/ene-trening og tilpasning av opplegget i forhold til barnas utviklingsnivå. Likevel er det sammenfallende at barn med særskilte behov møter verktøyene, dog i svært ulik grad, også i forhold til hvem de møter verktøyene med. Studiens konklusjoner indikerer at hvilke erfaringer barn gjør med digitale verktøy, bunner i pedagogens kompetanse og hvilke syn pedagogen har til bruk. Disse elementene påvirker hvordan pedagogen evner å inkludere bruken i egen praksis. Det kan se ut som at barnehagebarns møte med digitale verktøy i dag forekommer på bakgrunn av tilfeldigheter. Dette kan knyttes til at bruk av digitale verktøy ikke anses som forpliktende nok, og ei heller er lovfestet. Fra studien vil det derfor være nærliggende å hevde at konsekvensen av mangelfulle føringer viser seg i landets barnehager ved at barns møte med verktøyene forekommer i ulik grad. Dette fremgår også i utvalget, til tross for at pedagogene føler de innehar en viss kompetanse. Ulik kjennskap til digitale verktøy kan på sikt medfører at barn vil stå ulikt rustet i møte med skoleverkets krav om å mestre digitale ferdigheter. | nob |