Abstract
26. august – 26. september 2001 skjedde det en politisk prosess i Australia som resulterte i dramatiske asylpolitiske endringer. Det hele startet da et norsk lasteskip ved navn MS Tampa reddet 438 båtflyktninger fra drukningsdøden i det Indiske hav, men ble nektet å ta de i land av australske myndigheter. Under krisen som fulgte, mislyktes den australske regjeringen med å få gjennomslag for en asylpolitisk endring. Opposisjonen omtalte regjeringens forslag som det mest umenneskelige forslaget som noensinne hadde blitt fremmet i det australske parlamentet. Regjeringen ble også dømt i Australias føderale domstol for håndteringen av Tampa-krisen. På samme dag som dommen falt, 11. september 2001, skjedde Al Qaidas terrorangrep på USA. Dette ble et vendepunkt i den politiske prosessen. I den påfølgende uken ble dommen mot den australske regjeringen annullert og regjeringen gjorde et nytt forsøk på asylpolitisk endring, som var enda drøyere en sist. De fikk gjennomslag for ikke mindre enn syv lovendringer, der tre av dem dannet den asylpolitiske pakken som senere har fått navnet «the Pacific Solution». Endringene fratok båtflyktninger adgangen til å søke asyl, mens australske myndigheter ble gitt fullmakter til å taue båtflyktninger ut igjen på åpent hav og fengsle dem på ubestemt tid i leire på fattige stillehavsstater. Den asylpolitiske pakken ble vedtatt 26. september 2001, nøyaktig en måned etter MS Tampas redningsaksjon. Denne masteroppgaven søker å forklare hvorfor den australske regjeringen mislyktes i sitt forsøk på politisk endring i august 2001 – for så å få gjennomslag for enda større endringer i asylpolitikken knapt en måned senere. Ved å kombinere Kingdons (1984) flerstrømsteori og perspektiver fra ideanalyse, forklarer jeg dette ved hjelp av ideer. Jeg argumenterer for at terrorangrepet 11. september 2001 var avgjørende, fordi det utløste endringer i idestrukturer som angikk hvordan man forsto båtflyktningproblemet. Mye tyder på at det skjedde en endring i en overordnet ide relatert til menneskerettigheter og internasjonale forpliktelser, hvor man gikk fra en tanke om universelle menneskerettigheter til oppfatninger om en ny æra der internasjonale forpliktelser måtte tilsidesettes til fordel for rikets sikkerhet. I tillegg argumenterer jeg for at regjeringen tilførte 9/11 som symbol i sin problemforståelse relatert til båtflyktningene, noe som dramatiserte situasjonen fordi det potensielle fremtidige tapet ved å ikke løse båtflyktningproblemet ble forstått som et terrorangrep på australsk jord. Slik gikk båtflyktninger fra å bli oppfattet som uønskede kriminelle til potensielle terrorister, noe som legitimerte «the Pacific Solution».