Sammendrag
Denne masteroppgaven tar utgangspunkt i en relativt ny metode innen afasirehabilitering i Norge og er skrevet i forbindelse med forskningsprosjekt Afasi? Du bør snakke mye for å bli bedre , som er basert på metoden constraint induced språkterapi (CIST). Bakgrunnen for å skrive masteroppgave om et språktreningsprogram var interessen for ulike metoder innen afasirehabilitering, samt en interesse for evidensbasert praksis og afasi generelt. Ut fra det store kartleggingsbatteriet fra hovedprosjektet har resultatene fra språktesten Baseline CIST hovedfokus, da denne er testen er spesialdesignet for å måle intervensjonen i undersøkelsen. Problemstillingen er følgende: Hvordan er talespråkproduksjonen til afasirammede minimum ett år etter deltagelse på SunCIST- programmet, basert på kartleggingsverktøyet Baseline CIST? Intervensjonen i undersøkelsen er et behandlingsprogram som Sunnaas sykehus tilbyr afasirammede, som kalles SunCIST- programmet. Behandlingsprogrammet går over tre uker og inneholder språktrening ved bruk av CIST, som er basert på ulike prinsipper. Fokuset er på talespråket og ett viktig prinsipp er å stimulere den siden av språket som er rammet. Det gjøres ved å tvinge den afasirammede til å bruke språket, uten å bruke alternativ kommunikasjon, som gester. Andre prinsipper er intensitet, interaksjon og tilpasning til den enkeltes nivå. Språktreningen foregår ved kortspill i gruppe, hvor det er ønskelig å samle flest par med kort ved å stille hverandre spørsmål ut fra visse kriterier. Spørsmålene skal, ved høyeste nivå inneholde fem språklige elementer. Kartleggingsverktøyet Baseline CIST undersøker den afasirammedes evne til å benevne, eller produsere de fem elementene som det trenes på under intervensjonen: tiltale, spørrefrase, antall, egenskap og objekt. Det ga en mulighet til å undersøke hvilken effekt dette programmet har hatt på den totale talespråkproduksjonen til deltagerne, og detaljerte språklige elementer, som meg bekjent ikke foreligger fra tidligere forskning. Det er benyttet kvantitativ metode ved bruk av kvasi eksperimentelt design med pretest, posttest og follow up, uten kontrollgruppe. Intervensjonen i undersøkelsen er SunCIST- programmet. Utvalget består av 16 afasirammede som har deltatt på SunCIST- programmet, og har sagt selv villig til å være med i forskningsundersøkelsen. Det ble i tillegg til hovedproblemstillingen utarbeidet fem detaljerte problemstillinger som omhandlet afasirammedes evner til å benevne, eller produsere: tiltale, spørrefrase, antall, egenskap og objekt. Utvalget ble i tillegg til Baseline CIST, kartlagt med kartleggingsbatteriene PALPA 54, som er valgt ut som støtte for å kunne sammenligne resultatene. Kartleggingen ble gjennomført ved oppstart av programmet (pretest), umiddelbart etter programmet (posttest) og minimum ett år etter deltagelse (follow up). Det er brukt deskriptiv statistikk og resultatene er fremstilt grafisk og tabellarisk samt analysert ved bruk av dataprogrammet SPSS. Da resultatene i undersøkelsen blir presentert på gruppenivå fra forholdvis små grupper vil validiteten og signifikanstestene i undersøkelsen kunne bli påvirket. Testene har i tillegg en såkalt tak -effekt som kan ha påvirket resultatene, ved at enkelte har skåret maksimalt på testene, og det vil derfor være vanskelig å måle en eventuell fremgang ved neste test. Ved å se på resultatene ut fra grad av afasi, kan denne effekten forklare hvorfor gruppen med en alvorlig grad ved deltagelse på programmet hadde en større endring på talespråkproduksjonen, i forhold til gruppen med en mindre alvorlig grad. Utvalget var ved intervensjonen i ulike faser ut fra skadedato, og fordelte seg i en gruppe i kronisk fase (N= 12) som inntrer etter ett år, og en gruppe i subakutt fase (N= 4) som i denne undersøkelsen er definert som fasen mellom 3 og 12 måneder etter skaden inntraff. Resultatene viste at gruppen i kronisk fase hadde hatt en signifikant fremgang fra pretest til posttest og resultatet forble stabilt ved follow up, som samsvarer med tidligere forskning. Gruppen i subakutt fase hadde i tillegg hatt en svak positiv endring fra posttest til follow up i motsetning til gruppen i kronisk fase, noe som kan tyde på at de fortsatt hadde en effekt av spontanbedring. Endringen var ikke signifikant, noe som kan forklares med et lite utvalg. Utvalget fordelte seg tilfeldig i to like store grupper ut fra skadeårsak, hjerneblødning og hjerneinfarkt, hvor begge gruppene hadde hatt en positiv endring på talespråkproduksjonen fra pretest til posttest. Resultatene fra follow up indikerte at endringen var stabil etter ett år. Gruppen som hadde hatt hjerneinfarkt skåret gjennomsnittlig dårligere ved alle tre målepunktene i forhold til gruppen som hadde hatt hjerneblødning, noe som samsvarer med foreliggende forskning. Ved å se på de fem ulike språklige elementer som Baseline CIST måler, hadde utvalget best effekt på evnen til å produsere tiltale og benevne egenskap, og skåret derfor bedre på disse elementene i forhold til evnen til å benevne objekt. Dette kan gi ny kunnskap om at denne type språktrening i gruppe gir en positiv endring på de elementene som er trent på ved intervensjonen, og i dette tilfelle spesielt evnen til å benevne tiltale og egenskap. Ved å sammenligne resultatene fra Baseline CIST objekt og PALPA 54 samsvarte de i stor grad ved å se på den totale endringen. Resultatene viser at SunCIST-programmet gir afasirammede en positiv endring i talespråkproduksjonen over tid, spesielt når det gjelder evnen til å produsere tiltale og benevne egenskap. Disse endringene vil kunne bidra positivt i talespråkproduksjonen og hverdagskommunikasjon til afasirammede.