Abstract
I PhD-avhandlingen Religiøs læring i sosiale praksiser. En etnografisk studie av mediering, identifisering og forhandlingsprosesser i Den norske kirkes trosopplæring analyserer Elisabeth Tveito Johnsen hvordan barn lærer religion gjennom å delta på trosopplæring i Den norske kirke. Det eksisterer lite religionspedagogisk forskning på hvordan religiøs læring skjer i andre sosiale praksiser enn skolens religionsundervisning. Gjennom å bruke empirisk materiale fra trosopplæring i Den norske kirke argumenterer Johnsen for at religionspedagogikk kan omfatte alle sosiale praksiser der religiøs læring finner sted.
Det teoretiske bidraget i avhandlingen er Johnsens utforskning av hvordan ulike pedagogiske teorier kan brukes for å drøfte hva religiøs læring er – og hvordan den skjer – i sosiale praksiser. Forskningen er forankret i den sosio-kulturelle tradisjonen med røtter tilbake til Lev Vygotsky, men det argumentereres for at det i forskning på religiøs læring kan være hensiktsmessig å operere med flere forståelser av læring ved siden av hverandre. Noe av det særegne ved avhandlingens teoribruk er at forskeren går på tvers av etablerte skillelinjer mellom ulike pedagogiske teoritradisjoner. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at sosio-kulturell læringsteori kombineres med fenomenologisk subjektiveringsteori. Gjennom å kombinere disse teoretiske posisjonene viser Johnsen at religiøs læring involverer både medieringsprosesser og subjektiveringsprosesser.
Metodologisk bidrar avhandlingen til å vise hvordan et avgrenset etnografisk feltarbeid kan utvikle kunnskap som har empirisk og teoretisk validitet ut over det studerte utvalget. Analysene av trosopplæring og gudstjenester i to menigheter bidrar med analyseredskaper som andre forskere – samt ansatte og frivillige i Den norske kirke – kan bruke for å reflektere systematisk over hvordan ulike aktiviteter legger til rette for læring. Metodologisk argumenterer Johnsen for et forskningsdesign der egne empiriske funn anses som foreløpig, åpen og ufullstendig kunnskap. Avhandlingen synliggjør at det å innføre nye teorier i løpet av en forskningsprosess kan føre til at flere elementer ved det empiriske materialet kommer frem.
Det empiriske bidraget i avhandlingen er at Johnsen gjennom analysene viser at religiøs læring er en integrert del av læringssituasjonene, og at læring ikke er noe som skjer utenfor eller i forlengelsen av en religiøs kunnskapsproduksjon. Forskeren drøfter spesielt hvordan bruk av artefakter som bibelfortellinger, lek og kirkerommet medierer religiøse virkelighetsforestillinger. Analysene viser at artefaktene skaper muligheter som fungerer forskjellig for personer som har kjennskap til den symbolske kunnskapen som er distribuert i artefaktene og for de som ikke har en slik form for kunnskap. Sammenfattende argumenterer Johnsen for at religiøs læring i Den norske kirkes trosopplæring bør forstås som en hybrid aktivitet der kristen tro og tradisjon blandes sammen med de religiøst «urene» delene barn har med seg fra andre sosiale og kulturelle sammenhenger.