Abstract
I dag befinner Den norske kirke seg på et livssynsmarked, hvor den ikke lenger har livssynskontrollen. Nyåndeligheten gjør seg stadig mer gjeldene på livssynsmarkedet. Nesten halvparten av Norges befolkning har gått til alternativbehandling, samtidig er 75 prosent av den norske befolkningen medlemmer av Den norske kirke. Om man ser på prester og alternative terapeuter i lys av vår moderne tid, og legevitenskapen, med tanke på psykologien, vil muligens begge to bli definert som alternative. Begge gruppene vil representere en alternativ terapi, hvor det er et religiøst tilsnitt i deres arbeid i motsetning til konvensjonell terapi, psykologi basert på skolemedisin. Da kan det muligens oppstå et motsetningsforhold mellom det vitenskapelige og det åndelige. På en annen side trenger det ikke å være et motsetningsforhold mellom det vitenskapelige og det åndelige, dynamikken mellom de to retningene kan også være komplimenterende. Denne oppgaven handler om presters og alternative terapeuters terapivirksomhet knyttet til sjelesorg og samtaleterapi. Oppgaven er en undersøkelse av mulige fellestrekk mellom Den norske kirke og den nyåndelig sfæren med tanke på sjelesorg og samtaleterapi. Jeg forstår her alternative terapeuter som en del av den nyåndelige sfæren. Jeg har intervjuet fire prester og fire alternative terapeuter i Oslo om deres arbeid som henholdsvis sjelesørger og terapeut. Prestene og de alternative terapeutenes svar er empirien jeg legger til grunn når jeg sammenligner sjelesorg og samtalepraksis i en institusjonalisert religion og en mer «smurt tynt utover» og spiritualisert form for religion.