Abstract
Albert Camus har selv sagt at den viktigste inspirasjonskilden hans – både som menneske og som forfatter – er oppveksten i et fattigkvarter i Alger, sammen med en taus og gåtefull mor. I denne oppgaven undersøker jeg hvordan Camus beskriver moren i den første boka han skrev, essaysamlingen L Envers et L Endroit (Retten og vrangen) i 1937. Jeg sammenligner hans valg av ord og hans skrivemåte med tilsvarende i det siste verket han skrev, romanen Le Premier Homme (Det første menneske). Denne boka rakk han ikke å fullføre før han døde, den ble utgitt i 1994, 34 år etter forfatterens død. Metoden er nærlesning av utvalgte, relevante avsnitt i de to verkene. For å belyse konklusjonene mine baserer jeg meg også på forfatterens egne skrifter om litteratur og skriveprosess. Lesningen viser at det er store likheter mellom de to portrettene, men at fortellerens perspektiv er endret. I det første verket framstår moren som uforståelig og ganske skremmende, i det siste er kjærligheten mellom mor og sønn mest fremtredende. Men ingenting er entydig i Camus univers, heller ikke i disse to tekstene. Tvetydigheten er et sentralt tema i oppgaven, både i forhold til morsfiguren og i forhold til verden.