Abstract
Oppgaven handler om anvendelse av kunst for å glede og heve livskvaliteten til industriarbeidere i Norge og Sverige i mellomkrigstiden. Problemstillingen stiller spørsmålet om kunst på arbeidsplassen hadde noen mening for vanskeligstilte industriarbeidere i Norge og Sverige i mellomkrigsårene. Det er tatt utgangspunkt i to monumentalkunstverk: Edvard Munchs frise i spisesalen ved Freia Sjokoladefabrikk i Oslo (Freiafrisen), samt Hilding Linnqvists freske i spisesalen ved Marabou Choklad Fabrik i Stockholm (Maraboufresken). De to bedrifslederne, Johan Throne Holst og sønnen Henning var pionerer når det gjaldt innføring av velferds- og kulturtiltak for arbeiderne ved sine respektive sjokoladefabrikker. Metoden omfatter blant annet sammenligning med andre industribedrifter i samtiden vedrørende kulturtiltak til fordel for arbeiderne. I tillegg til beskrivelser av både Freiafrisens tolv bilder og Maraboufresken, sammenlignes disse med forleggene. Historikken med hensyn til de politisk og sosialøkonomiske forhold i Norge og Sverige i første halvdel av det 20. århundre er tatt med, samt en resepsjonsanalyse av de to nevnte kunstverk. Oppgaven viser at familien Throne Holsts visjoner om borgerliggjøring og sosialisering av arbeiderklassen var enestående og fremtidsrettet. Et viktig motiv bak visjonene var forestillingen om at kulturtiltak virket oppdragende i en tid da dannelse var en viktig personlig egenskap.