Abstract
Oppgaven er en analyse av Hanne Ørstaviks roman Like sant som jeg er virkelig fra 1999. Formålet er å undersøke hvordan romanens mor–datter-tematikk settes i tale og spill gjennom intertekstualitet og interdiskursivitet. En slik undersøkelse vil samtidig utgjøre et forsøk på å skape en ny inngangsport til teksten og peker bort fra den psykologiske fortolkningsrammen som teksten tidvis har blitt plassert innen. Oppgaven hviler på en Bakhtinsk forståelse av språk, litteratur og ytringer som fundamentalt dialogiske og referensielle av natur. I oppgavens andre kapittel drøfter jeg begrepet intertekstualitet og skaper en lesestrategi for å identifisere og analysere tekstens intertekstuelle forbindelser, inspirert bl.a. av Mikhail Bakhtins begrep om hybridisering, Roland Barthes forståelse av skrivbare tekster og teorier om diskurs og interdiskursivitet hentet fra Michel Foucault og Norman Faiclough. Deretter foretar jeg en lesning av fire utvalgte tekstpassasjer fra romanen, med formålet å kartlegge noen av de intertekstuelle forbindelsene som settes i spill. Jeg kommer frem til at de i hovedsak kan knyttes til fem diskursformasjoner: eventyr, Bibelen, psykologi, gotikk og feminisme. I de tre neste kapitlene undersøker jeg hvordan diskurser fra disse formasjonene bidrar til å konstituere henholdsvis moren og datteren i romanen, samt forestillingen om fellesskapet mellom mor og datter og i romanen for øvrig. Analysene viser hvordan intertekstualitet og interdiskursivitet indirekte italesetter det fortelleren ikke makter å uttrykke gjennom sine egne ord. Jeg konkluderer med at Like sant som jeg er virkelig er en polyfon og paradoksal tekst: fremfor å være lukket og ugjennomtrengelig, peker den ut over seg selv og sitt eget univers og rommer åpninger mot andre tekster og diskurser. Utsagnene som finnes i fortellerens diskurs er ikke homogene, men mangefasetterte, motsetningsfulle og nyanserende: akkurat som virkeligheten fortellerjeget søker å få grep om.