Anskaffelsesloven – europeisering av velferd?

Abstract

Den europeiske integrasjonens innvirkning på velferdspolitikken som føres i de EU-tilknyttede statene, er et mye diskutert problemområde. Denne oppgaven tilnærmer seg dette problemområdet, ved å stille følgende forskningsspørsmål: I hvilken grad er den norske politikken for offentlige innkjøp av helse- og sosialtjenester et resultat av europeisk påvirkning? Med et analytisk rammeverk som antar at europeisk påvirkning på innenrikspolitikken ikke nødvendigvis tar form av en enveis ovenfra-og-ned-prosess, men som innrømmer innenrikspolitiske aktørers opptreden forklaringskraft, studeres prosessen frem mot den norske politikkendringen som i 2001 innførte et sterkere innslag av markedsåpning innen innkjøp av helse- og sosialtjenester. Basert på en analyse av sentrale politikkdokumenter fra denne prosessen, konkluderes det med at prosessens utfall trolig ville vært et annet dersom EU ikke var en faktor. Denne konklusjonen belegges med at innenrikspolitiske aktører har latt seg inspirere av både ideer og kunnskap med europeisk opprinnelse i utformingen av politikken, samtidig som de har benyttet seg strategisk av muligheter tilbudt av EU-institusjonene for å sette denne politikken ut i livet. Videre argumenteres det for at utfallet i det norske tilfellet innebærer en utvidelse av det europeiske indremarkedets prinsipper til også å omfatte velferdspolitikk. I så måte er funnene i denne studien i tråd med andre studier av europeisk påvirkning på velferdsstaten. Imidlertid viser denne oppgaven at den utvidede anvendelsen av indremarkedsprinsippene ikke nødvendigvis skjer direkte, i form av de overstatlige EU-institusjonenes forpliktende pålegg. Tvert imot kan den finne sted via innenrikspolitiske aktører som benytter seg av ideene og mulighetene for strategisk handling, som skapes av kontaktflaten mot EU. På denne bakgrunnen konkluderes det med at en teoretisk tilnærming som vektlegger hvordan innenrikspolitiske aktører tar i bruk mulighetene som skapes av EU-institusjonenes beslutninger, er fruktbar for å forstå hvordan EU kan forårsake endringer på statlig nivå – også i tilfellene der det ikke finnes juridisk forpliktende imperativer som krever at slike endringer finner sted.