Abstract
I denne oppgaven ser jeg nærmere på konkurransen mellom norske medier, særlig i annonsemarkedet, men også på produksjonssiden. Spesielt ser jeg på NRKs påvirkning på de andre aktørene og undersøker om Fremskrittspartiets ønske om å privatfinansiere allmennkringkasteren er en god idé. Som teoretisk grunnlag benytter jeg meg av artikkelen «Regulating advertising in the presence of a public service broadcaster» av Torben Stühmeier og Tobias Wenzel. I artikkelen presenterer forfatterne en Hotelling-modell for konkurranse mellom to tv-kanaler der den ene er kommersiell og den andre er en offentlig finansiert allmennkringkaster. Stühmeier og Wenzel undersøker hva som skjer med den kommersielle kanalens reklamenivå og profitt når allmennkringkasteren reguleres i reklamemarkedet. En reklamefinansiert kanal tjener mer sannsynlig på reguleringen: Jo mer ulike de to kringkasterne er Jo mindre støy seerne opplever fra reklamen Jo mildere reguleringsnivået av allmennkringkasteren er i utgangspunktet Dersom den kommersielle kanalen også kan ta direkte betalt fra seerne, tjener den mer sannsynlig på reguleringen: Jo mindre irriterende seerne blir av reklame Jo strengere reguleringen av allmennkringkasteren er i utgangspunktet NRKs påvirkning i mediemarkedet er todelt. På den ene siden demper lisensfinansieringen konkurransen i annonsemarkedet. På den andre siden gir lisensfinansieringen sikre, gode marginer. Dette gir NRK et fortrinn i seermarkedet og gjør det mulig å levere gratis innhold av høy kvalitet. Det kan diskuteres om NRK huler ut den kommersielle konkurransen i markedet eller om allmennkringkasteren er med på å løfte kvaliteten. Jeg undersøker hvordan disse resultatene stemmer med det norske tv- og internettmarkedet. Det virker som det er et spenn mellom mediebransjens virkelighetsoppfatning og modellens resultater. I tv-markedet mener intervjuobjektene i oppgaven at reklamekanalene har mye å tjene på at NRK ikke får sende reklame. Betalingskanalene er derimot så forskjellige fra NRK, og betalingsviljen blant seerne er så høy, at disse kanalene kan ta en høy abonnementspris. Det betyr at det ikke er så nøye for dem om NRK er strengt reklameregulert eller ikke. Kanskje kan de til og med tjene på at allmennkringkasteren dereguleres. På internett skiller markedsmekanismene seg noe fra tv-markedet. Brukerne surfer, og de nøyer seg sjelden med kun én nettavis. Det betyr at VG Nett ikke nødvendigvis taper så mange brukere til tross for at NRKs seertall på nett øker. Det at folk bruker tid på NRK.no, kan derimot gjøre annonseplattformen til VG mer effektiv, noe som igjen øker inntektsmulighetene. Da kan en strengere regulering av allmennkringkasteren være lønnsomt for reklamefinansierte nettsteder med høy grad av generisk innhold, som Nettavisen og VG Nett. Dersom brukerne misliker reklame meget sterkt, kan det imidlertid drive lesere fra VG Nett til et regulert NRK. En betalingsmur øker verdien av hver trofaste leser fordi leserne betaler direkte for innholdet de konsumerer. Det betyr at lesernes preferanser blir viktigere for betalingsplattformene. Derfor kan NRKs tilstedeværelse i markedet spille en negativ rolle for avisene som ønsker å ta direkte betalt fra leserne.