Abstract
Viktor Pelevins roman Zhizn´ nasekomych (1993) er befolket av karakterer med en ganske uklar fysisk fremtoning. De ser ut til å være mennesker og insekter på samme tid. Denne problematiserte litterære kroppen, og dens plassering i tid og rom både i og utenfor fiksjonsuniverset, er denne oppgavens hovedfokus. Analysen baserer seg på Mikhail Bakhtins teori om den litterære kronotopen. Kronotopteorien er et anvendelig redskap i analysearbeidet, både fordi den rommer teorier for en grundig lesning av romanen på motivnivå, samtidig som den kan la motivet åpne romanen for tolkning også på et sjangerdefinerende nivå. Romanen ble skrevet umiddelbart etter Sovjetunionens oppløsning. Ninia Knappe-Poindeckers masteroppgave fra 2011 kaller denne post-sovjetiske perioden for den post-sovjetiske kronotop. Det er et nytt begrep som søker å beskrive en litterær periode det foreløpig ikke eksisterer mye «ferdig» forskning på. Denne oppgaven ønsker å arbeide videre i denne forskningstradisjonen ved Universitetet i Oslo, og analysens mål er å kunne utvide og berike forskningen som er gjort på dette feltet. Analysen viser at menneskekroppen er av sentral betydning innenfor den post-sovjetiske kronotop. Trenden, som synes satt på spissen i Zhizn´ nasekomych, er påtagelig i en rekke av verkene analysen har berørt. Oppgaven konkluderer med at den post-sovjetiske kronotop muliggjør – kanskje også krever – et opprør mot tradisjonell kroppsfremstilling. Kroppene i disse romanene synes avhengige både av en særlig tid, men også av et særlig rom for å kunne eksistere. For noen er dette rommet litterært og kroppenes eksistens er avhengige av språk. For andre er rommet digitalt og kroppene behøver en virtuell verden for å kunne eksistere.