Abstract
Denne oppgaven er en undersøkelse av tilskuerens rolle og funksjon i stedsspesifikt teater. Jeg diskuterer hvordan spillerommet forutsetter eller endrer tradisjonelle konvensjoner for tilskuerholdninger, og undersøker hvilke strategier som så ligger bak. Oppgaven er også en analyse av begrepet ’stedsspesifikt teater’, og en drøftning av forholdet teatret har og har hatt til sine fysiske rammer som en del av teatrets autonomi og utfordring. Jeg vil videre se stedsspesifikt teater i en historisk kontekst i relasjon til avantgarden og neoavantgarden, samt i et teoretisk perspektiv til Hans-Thies Lehmanns begrep om det postdramatiske teatret. Ved å se på postdramatiske virkemidler opp mot stedsspesifikt teater, viser denne oppgaven til en oppløsning eller dekonstruksjon av dramatisk eller narrativ meningsdannelse i tilskuerens lesning av en forestilling. Jeg ser dermed hvordan postdramatiske tendenser bidrar til å endre tradisjonelle tilskuerholdninger i stedsspesifikt teater.
I analysen av tilskuerens rolle vil jeg benytte meg av Gregory Batesons teorier om ’framing’, og argumenterer for at stedsspesifikke teaterforestillinger opererer med et sammensatt og komplekst uttrykk av representert fiksjon og autentisk virkelighet. Jeg ser at bruddet med tradisjonelle fysiske og konvensjonelle rammer setter tilskueren i en liminal tilstand, som kan betegnes som en posisjon i mellom to sosiale kategorier eller personlige identiteter. Begrepet er hentet fra antropolog Victor Turners teorier om overgangsritualer, men i denne sammenhengen indikerer ’liminalitet’ tilskuerens posisjon som et mellomrom mellom rollen som observerende vitne og aktiv deltaker. Disse perspektivene analyseres opp mot den stedsspesifikke forestillingen Messels Memorandum, regissert av Claire de Wangen. Jeg vil i denne studien vise til hvilke utfordringer forestillingen tilbyr eller krever av tilskueren.