Abstract
Denne masteroppgaven tar for seg betydningen av språkbruk i et effektiviserings- og omorganiseringsprosjekt på universitetet. Caset er prosjektet Internt handlingsrom (IHR-prosjektet) ved Universitetet i Oslo. Målet med IHR-prosjektet er å jobbe smartere for å få en mer effektiv og profesjonell administrasjon, og derved øke det økonomiske handlingsrommet til forskning og utdanning. Universitetsledelsen ønsker ved hjelp av IHR-prosjektet å oppnå en kvalitetsforbedring på 10-30% målt i antall kroner og/eller kvalitet. Prosjektet startet i 2010 og forventes å avsluttes mot utgangen av 2013. Som metodikk for IHR-prosjektet har universitetsledelsen blitt inspirert av det japanske rasjonaliseringsverktøyet Lean. Lean fremmer ideen om å jobbe smartere og har røtter i bilindustrien.
Problemstillingen til masteroppgaven er treleddet: Hva slags diskurser oppstår i ulike presentasjoner av omorganiseringsprosjektet Internt handlingsrom ved Universitetet i Oslo? Hvordan utvikler diskursene seg, og hvordan påvirker diskurser, troper og narrativer prosessen i prosjektet?
Metodologien for denne oppgaven er kvalitativ. Den kvalitative tilnærmingen består primært av tekstanalyse av ulike styredokumenter, powerpointpresentasjoner, leserbrev og artikler i internavisen Uniforum samt to brosjyrer fra fagforeningen NTL. I tillegg har jeg har intervjuet sentrale personer i prosessen for IHR-prosjektet. Mitt utvalg i intervjuene består av universitetsdirektøren, rektor, IHR-prosjektleder samt de fire største fagforeningene ved Universitetet i Oslo.
I min analyse analyserer jeg datamaterialet som diskurser i henhold til Faircloughs kritiske diskursanalyseteori og ser nærmere på hvilken funksjon bruken av troper, særlig metaforer og metonymier, samt narrativer får i presentasjoner av IHR-prosjektet. I tråd med premissene for sosialkonstruksjonismen blir datamaterialet om IHR-prosjektet ikke behandlet som objektive fremstillinger av virkeligheten, men derimot som representasjoner av hva prosjektet betyr for forskjellige parter. Min analyse legger seg derfor opp til definisjonen av diskurs som en viktig form for sosial praksis, som både konstituerer den sosiale verden og konstitueres av andre sosiale praksiser. Min analyse tar utgangspunkt i noen retoriske situasjoner i løpet av IHR-prosjektet. Særlig ses det nærmere på to retoriske situasjoner ved hjelp av to brosjyrer fra fagforeningen NTL.
I den første brosjyren fra våren 2011 fremmer NTL en kritikk av universitetsledelsens valg av rasjonaliseringskonseptet Lean som metodikk for IHR-prosjektet og fagforeningenes manglende mulighet for medvirkning og medbestemmelse i prosjektet. Man kan tolke NTLs brosjyre som et forsøk på å lade Lean-begrepet med diverse metonymier og metaforer, slik som bilfabrikk, overvåking og stoppeklokker. Universitetsledelsen avviser dog at Lean skal ha så stor en plass i IHR-prosjektet som NTL gjør det til, og prøver i stedet å nøytralisere bruken av Lean i IHR-prosjektet ved å si at Lean ikke er noe nytt eller hokus pokus. De tre andre fagforeningene går ut i et felles leserbrev i Uniforum for å gjøre det klart overfor sine medlemmer at brosjyren er et produkt fra NTL og at de tre fagforeningene ikke deler samme holdning til IHR-prosjektet som NTL. Etter denne hendelsen blir Lean som begrep ikke nevnt mer, verken av universitetsledelsen eller fagforeningene. Fordi bruken av begrepet Lean har skapt forstyrrelser i IHR-prosessen ved hjelp av brosjyren til NTL, velger universitetsledelsen i stedet å si ”metoder for prosesskartlegging” for å nøytralisere betydningen av Lean.
I den andre brosjyren fra våren 2013 fremmer NTL igjen en kritikk av universitetsledelsen håndtering av IHR-prosjektet. Kritikken fra NTL flytter seg fra å handle om Lean til i stedet å hevde at universitetsdirektøren vil dele opp Universitetet i Oslo etter en bestiller-utfører-modell (BUM). Universitetsledelsen avviser dog at BUM skal innføres, og kritikken samlet fra alle fire fagforeninger ved Universitetet i Oslo utvikler seg i stedet til å omhandle manglende tillit til universitetsledelsen og fagforeningenes manglende medbestemmelse i prosessen. Det skjer altså et skifte i retorikken.
I min analyse finner jeg at språkbruken til fagforeningene og universitetsledelsen kan kategoriseres ut fra ulike diskurser. Hver diskurs skaper ved hjelp av troper ulike fortellinger av IHR-prosjektet. I min undersøkelser kommer jeg blant annet frem til at særlig NTL og universitetsledelsen har hver sin diskurs som de taler ut fra. Begge brosjyrer fra NTL bunner i en generell frykt for markedsstyring av offentlig sektor, og NTL ser på IHR-prosjektet som et steg i en markedsretning. Vi ser dette når NTL drar inn makroperspektiver i diskusjonen om IHR-prosjektet, slik som en kritikk av markedsstyringen av staten og New Public Management-tankegang. Universitetsledelsen på sin side forholder seg til et mikronivå og prøver å komme seg bort fra NTLs påførte rasjonaliseringsdiskurs og taler i stedet ut fra en IHR-diskurs som omkranses av positivt ladet metaforer, slik som ”administrativ utvikling”, ”idedugnad”, ”kvalitetsforbedring” og ”nærhet” – Begreper som det er vanskelig å være imot. Det oppstår dermed et spenningsforhold mellom diskursene ettersom man befinner seg i hver sin diskurs. Mine funn viser dermed at de ulike diskursene i diskusjonen rundt IHR-prosjektet ikke ser ut til å treffe hverandre og synes derfor å vanskeliggjøre en dialog mellom partene i en kritisk fase i prosjektet.