Gir bilaterale investeringsavtaler mer utenlandske direkteinvesteringer? En gjennomgang av det teoretiske og empiriske grunnlaget
Metadata
Show metadataAppears in the following Collection
- Økonomisk institutt [1862]
Abstract
De siste tiårene har det vært en voldsom vekst i utenlandske direkteinvesteringer (FDI). Med dette utviklet det seg et økende ønske fra investorer om et bedre juridisk rammeverk for å sikre investeringene. Dette har i all hovedsak kommet gjennom bilaterale investeringsavtaler (BITs), og parallelt med veksten i FDI har det vært en voldsom vekst i antall BITs. BITs er ment å skulle øke FDI til et vertsland gjennom å redusere risikoen for investorer. Det var tidlig mye kritikk av BITs, som i stor grad gikk på at de ga for sterke rettigheter og for få plikter til selskaper. I etterkant har man og sett konsekvensene av avtalene i form av stadig flere søksmål. Til tross for de åpenbare direkte og indirekte kostnadene knyttet til BITs har mange land valgt å inngå slike avtaler, og har tydeligvis en tro på at de gir en positiv nettoeffekt. Men både det teoretiske og det empiriske grunnlaget for dette er usikkert.I denne oppgaven ser jeg på 16 empiriske artikler som på ulike måter og med ulike resultater har testet om BITs gir mer FDI. De ulike resultatene kommer av ulike metoder, ulike tidsperioder, testing av forskjellige effekter og ikke minst at de har med svært ulike, både i størrelse og utviklingsgrad, utvalg av vertsland. Både at ulike land og små endringer i metode kan gi store utslag i resultatet kan tyde på at det ikke er noen universell sammenheng mellom BITs og FDI, men at det er avhengig av kontekst og at BITs derfor har ulik effekt i ulike land og regioner. Det ser også ut til at BITs fungerer dårligst til å tiltrekke mer FDI der det kanskje trengs mest, nemlig i de fattigste landene.