"FINGERS above your head!...with a different footwork!" : No Dice av Nature Theater of Oklahoma Virkelighetsstrategier som nærværsprodusent i postdramatisk scenekunst

Abstract

Hvordan kan det ha seg at fire timers hyperteatral utfoldelse sammen med en tekst bestående av like mange timer med trivielle telefonsamtaler (som skuespillerne får avspilt ’på øret’ gjennom ipoder) holder publikum fjetret? Trigget av forestillingen No Dice av Nature Theater of Oklahoma (USA), undersøker oppgaven forholdet mellom virkelighetsstrategier og dramaturgi i forestillingssituasjonen. Jeg har blant annet spurt om på hvilken måte vi kan identifisere virkelighetsstrategier ved hjelp av en estetisk tilnærming? Og på hvilken måte fungerer virkelighetsstrategier som en premiss for å lese ut en bestemt dramaturgi knyttet til postdramatisk tenkning? Med utgangspunkt i Hans-Thies Lehmanns tanker om det postdramatiske teatret, støttet opp av teori fra Knut Ove Arntzen, Erika Fischer-Lichte, Hans Ulrich Gumbrecht med flere, har jeg gjennom en analyse av No Dice forsøkt å orientere meg i et landskap som blant annet involverer lek, alvor, emosjoner, persepsjon, nærvær og fortolkning. Oppgaven har sin forankring i analysen, som benytter en analytisk-deskriptiv metode. Med utgangspunkt i eget møte med forestillingen, teori, samt en samtale med instruktørene Kelly Copper og Pavol Liska, bretter jeg ut No Dice i analysen, for deretter å vende tilbake til mine innledende spørsmål i konklusjonen. Funnene peker på virkelighetsstrategier som nærværsprodusent i postdramatisk scenekunst.

How can it be that four hours of loud performance accompanied by a text consisting of reciting trivial phone calls, can keep an audience spellbound? Triggered by the performance No Dice by the Nature Theater of Oklahoma (USA), I examine the relation between strategies of reality and dramaturgy within the situation of performance. Based on Hans-Thies Lehmann’s thoughts on the postdramatic theatre, supported by theory from Knut Ove Arntzen, Erika Fischer-Lichte, Hans Ulrich Gumbrecht and others, I have tried to navigate in a landscape involving play, seriousness, emotions, perception, presence and interpretation. For the analyses of No Dice I use an analytical-decriptive method. Based on my own experience, theory and a conversation with directors Kelly Copper og Pavol Liska, No Dice is unfolded through the analysis, before I return to my initial questions in the final chapter, concluding that strategies of reality act as producers of presence in postdramatic theatre.