Abstract
Denne oppgaven handler om dialog som undervisningsmetode i samfunnsfagene. Jeg valgte dette temaet blant annet fordi jeg i egen erfaring som lærer og elev har opplevd den reelle lærer – elev dialogen, som beskrevet i teori, som vanskelig. Min problemstilling er: Hvordan opplever en lærer og elever undervisningen i samfunnsfag med hensyn til dialog som arbeidsmåte?
Dialog som undervisningsmetode kan oppfattes som et demokratisk, emansipatorisk og læringsrettet undervisningsideal. Sentrale teoretikere er blant annet Jürgen Habermas og Paulo Freire. På bakgrunn av dette har jeg benyttet meg av en sekspunkts framstilling av den faktiske samtalen som kan betegnes som reell dialog. Det er denne modellen som er bakgrunn for analysen.
Jeg har observert en sosialkunnskapsklasse i fire uker samt intervjuet læreren og et utvalg av elevene. Jeg har forsøkt å få innsikt i hvordan de opplever faget, seg selv og den andre i undervisningssituasjonen, og hva i denne opplevelsen kan fremme eller hemme dialogisk undervisning.
Jeg har funnet at det for noen elever er vanskelig å utrykke seg åpent foran læreren og medelevene. Dialog er avhengig av tillit, både til læreren og de andre elevene. Noen av elevene jeg intervjuet opplevde ikke nødvendigvis denne tilliten. Det at elevene opplever at det de sier inngår i en vurdering av ferdigheter, gjør også at noen av elevene ikke liker å ta ordet i klassen. Andre opplever det som en god mulighet til å vise at de er aktive i timen. Det er også viktig for elevene at temaet er noe de opplever som subjektivt betydelig om dialogen skal ha den effekten vi ønsker. Dialog er avhengig av et engasjement for temaet.
Elevene ønsker en lærer som strukturerer undervisningen, men de ønsker også en lærer som er villig til å inngå i en dialogisk relasjon med dem. Dialogisk undervisning er nok et viktig ideal, men en lærer som ønsker å fremme en slik undervisningspraksis må nok være bevisst at det ikke er like lett for alle elever å inngå i den relasjonen dette innebærer. Lærer - elev dialogen er ikke nødvendigvis bare en intellektuell relasjon, men innebærer også en følelsesmessig og personlig relasjon. Læreren opplever at strukturelle rammer, som tid og antall elever, til tider gjør det vanskelig å opparbeide den tilliten som hun mener er nødvendig.