Abstract
Min oppgave tar utgangspunkt i en religionsdidaktisk debatt om hvordan religiøse fortellinger introduseres og brukes i religionsundervisningen. Hovedspørsmålet i debatten er hvorvidt den religiøse fortellingen skal introduseres innenfor tradisjonens fortolkningsramme eller om den skal ”tale for seg selv”. Med dette som bakteppe, undersøker jeg i denne oppgaven møtet mellom elev og fortelling. Oppgaven tar sikte på å både beskrive og analysere møtet mellom elever og en religiøs fortelling gjennom skriftlige elevresponser til fortellingen. Spørsmålene som blir belyst er både deskriptive og til dels normative. Målet med oppgaven er altså både å gi en utvidet forståelse av hvordan møtet mellom elever og en religiøs fortelling kan utarte seg, men også å bidra til en viktig religionsdidaktisk refleksjon omkring bruken av fortellinger i religionsundervisingen.
Den overordnede problemstillingen for oppgaven er:
Hvordan responderer elever på en religiøs fortelling?
Som underproblemstillinger går jeg inn på spørsmål tilknyttet flerstemmighet i møtet mellom elev og fortelling, samt at jeg belyser ulike måter tradisjonens fortolkningsramme påvirker møtet. I tillegg trekker jeg inn Religion- og etikkfagets formål og vurderer hvorvidt ulike måter å introdusere en religiøs fortelling på korresponderer med disse målene.
Datatilfanget som danner grunnlaget for oppgaven er 45 elevtekster samlet inn i to Religion- og etikk-klasser i den videregående skole. Elevene i de to klassene har besvart den samme oppgaven etter å ha lest fortellingen, men den ene klassen ble også bedt om å lese en tekst med den kristne fortolkningen av fortellingen. Fortellingen som ble brukt i oppgaven er en av Jesu liknelser, fra Lukas 15, 11-32, som gjerne kalles ”Den bortkomne sønn”. Analysen av materialet er todelt, hvor fokuset i den første delen ligger på hvilke trekk som fantes i responsene. I den andre delen er fokuset på forskjeller mellom de to klassene og den eventuelle påvirkningen den kristne fortolkningen hadde på responsene.
Mikhail M. Bakhtins språkfilosofiske konsept, med blant annet tanken om en stemme bak ytringen, flerstemmige tekster og et dialogisk forhold mellom leser og tekst, bidrar til å kaste lys over drøftingen. I tillegg tar jeg opp noen sentrale religionsdidaktiske momenter. Deriblant spørsmålet om åpne og lukkede fortellinger og fortellingenes ulike dimensjoner slik det presenteres hos Halldis Breidlid og Tove Nicolaisen.
Jeg mener å ha funnet trekk i mitt materiale som vitner om både en flerstemmig fortelling, et flerstemmig møte og en flerstemmighet i elevenes responser. Elevene identifiserer seg med og sympatiserer med ulike karakterer i fortellingen og det er stor variasjon i det som trekkes frem som fortellingens hovedtematikk. Også de ulike formmessige uttrykk som møtet kommer til uttrykk gjennom understreker mangfoldigheten i materialet. Elevene kan på mange måter sies å gå i dialog med teksten. De gjør bevisste eller ubevisste valg med tanke på hvilke momenter som havner i fokus, men også med tanke på hva som havner ute av fokus. Deres bakgrunn trekkes i flere tilfeller inn i responsene gjennom personlig vurdering og identifisering med karakterer, samt i refleksjon omkring fortellingens hendelsesforløp.
Den kristne fortolkningen av fortellingen ser ikke ut til å innsnevre tolkningsrommet som elevene opererer innenfor og jeg mener dermed at det blir uheldig å tale om lukkede fortellinger. Funn i min oppgave tyder på at en fortolkningsnøkkel fungerer som en av flere stemmer i et flerstemmig møte og bidrar med et nyttig begrepsapparat som enkelte elver anvender i sitt arbeid med fortellingen. Den religiøse fortellingen, både som metode og som læringsstoff i Religion- og etikkfaget, representerer et stort potensial både for å lære om religion, men også for å lære av, noe som er i tråd med fagets formål. Jeg vil i lys av oppgavens funn, argumentere for at en introduksjon av religiøse fortellinger innenfor religionens fortolkningsrammer er å foretrekke, da en slik tilnærming gir rom får både å lære om og av. Jeg mener at oppgaven min understreker viktigheten av didaktisk refleksjon omkring bruken av religiøse fortellinger i undervisningen. Spesielt da dette havner i spenningsfeltet mellom å ivareta et åpent refleksjonslandskap og å bidra til innsikt i og kunnskap om religion.