Abstract
Bakgrunn og formål: Hvert år blir mange mennesker rammet av hjerneslag i Norge. Følgevirkninger som kan oppstå etter et hjerneslag har ikke bare konsekvenser for den slagrammede, men også for hans/hennes ektefelle. I dette mastergradsprosjektet omtales denne som nærpersonen. Nasjonal og internasjonal forskning ser i liten grad ut for å omhandle hvordan nærpersoner opplever og mestrer kommunikative utfordringer i samtaler med ektefellen. Tidligere forskning fokuserer i større grad på nærpersonens emosjonelle reaksjoner og endring i livskvalitet som følge av en belastende livssituasjon etter ektefellens hjerneslag, og på nærpersonens mestring. Vårt bidrag, og formål med studien, er å belyse hvordan nærpersoner opplever og mestrer kommunikative endringer etter ektefellens hjerneslag, i hverdagssamtaler. Studiens problemstilling er:
”Hvordan opplever og mestrer nærpersonen samtaler med sin slagrammede ektefelle?”
For å presisere hovedproblemstillingen har vi valgt følgende forskningsspørsmål:
-Hvilke faktorer er av betydning for samtaler mellom ektefellene?
-Hvilke kommunikative utfordringer oppstår i samtaler?
-Hvilke mestringsstrategier tar nærpersonen i bruk i samtaler?
-På hvilke måter bidrar nærpersonen i ektefellens samtaler med andre, og hvordan kan kommunikasjonsvanskene være til hinder for sosial deltakelse?
Mastergradsprosjektets problemstilling og forskerspørsmål relateres til et senfase-forløp i rehabiliteringen, som innebærer at det minst har gått 1 -1.5 år siden hjerneslaget oppsto. Bakgrunnen for dette er at nærpersonene har hatt anledning til å gjøre seg erfaringer knyttet til kommunikative utfordringer i hverdagssamtaler, og hatt tid til å finne strategier for å overkomme disse. Prosjektet benytter semistrukturert forskningintervju som metode. Spørsmålene i intervjuguiden fulgte et såkalt ”traktprinsipp”, og bidro til innholdsrike uttalelser fra informantene. Samtlige intervjuer ble tatt opp på lydbånd. Disse ble i ettertid transkribert. Utvalget bestod av 6 informanter, 4 kvinner og 2 menn, i alderen 50-65 år. Gjennomsnittlig var det gått ca 3 år siden ektefellens hjerneslag. For å bearbeide og analysere intervjudataene ble det tatt utgangspunkt i Grønmo’s (2004) faser som kan inngå i et analysearbeid. Nvivo 8 ble benyttet som et hjelpemiddel for å systematisere datamaterialet og foreta en råkoding, med henblikk på å finne egnede temaer og kategorier. For å tolke intervjudataene ble Kvale og Brinkmann’s (2009) tre tolkningskontekster benyttet.
Resultater: Nærpersonene i denne studien beskriver at ektefellens hjerneslag har forårsaket en stor livsomveltning for dem. Nærpersonene har fått flere oppgaver og sosiale roller, og opplever en til dels travel hverdag. Informantene beskriver hverdagssamtalen med ektefellen som endret, og at samtaler krever mer tilrettelegging og tålmodighet enn tidligere. Strategier som å bruke tid, vente, gjette og bruke ”cues” i omgivelsene, benyttes for å bidra til at samtalene skal fungere best mulig med ektefellen. Videre fremhever informantene faktorer som pågangsmot, optimisme og håp som viktige for å mestre en ny tilværelse og endringer i hverdagssamtalen. Funn i studien tyder på at informanter som har en optimistisk holdning til ektefellens kommunikasjons -ferdigheter, god tilgang til personlige mestringsressurser, samt støtte fra familie og venner, er de som synes å være mest tilfreds med hverdagssamtalen.