Abstract
Bakgrunn
Det er en del av virkeligheten at mange barn opplever, og må forholde seg til dødsfall
i nære relasjoner. De siste 30 årene har forståelsen av og kunnskapen om barn i sorg
økt til dels betydelig, og med det en erkjennelse av viktigheten av hvordan voksne
rundt barnet forholder seg til barnet i sorg for best mulig å kunne bidra til å forebygge
en uheldig utvikling hos barnet. I tillegg til foreldre, eventuelt den gjenlevende
forelder, har barnehagepersonale også i denne kontekst en betydelig funksjon som
viktige omsorgspersoner.
Formål og problemstillinger
Formålet med denne studie har vært å få innsikt i hva barnehagepersonalet gjør, og
hvordan de møter barn på avdelingen som opplever dødsfall i nære relasjoner. På
bakgrunn av dette lyder hovedproblemstillingen som følger:
Hvordan møter barnehagepersonale barn som opplever dødsfall i nære
relasjoner?
Hovedproblemstillingen besvares ut fra følgende delproblemstillinger:
1. Hvordan møter barnehagepersonale barns reaksjoner i forbindelse med
dødsfall i nære relasjoner?
2. Hva vektlegger barnehagen som viktig i møtet med barn som opplever dødsfall
i nære relasjoner?
Metode
Jeg har valgt å anvende kvalitativt forskningsintervju som metode for å belyse de
nevnte problemstillinger, og har intervjuet tre pedagogiske ledere fra tre forskjellige
barnehager. Utvalgskriteriene ble at informantene skulle arbeide som pedagogisk
leder i en barnehage og, fra arbeidsplassen de per i dag fungerer i, ha erfaring med
barn som har opplevd dødsfall i nære relasjoner. Utvalget var tilfeldig, og består av
2
tre personer. En er utdannet førskolelærer, en har bachelor grad i spesialpedagogikk
og den tredje er ufaglært i den forstand at hun ikke har en treårig pedagogisk
høyskoleutdannelse. Sistnevnte fungerer imidlertid i stilling som pedagogisk leder på
dispensasjon fra utdanningskrav (jf. barnehageloven, § 18)
Resultater/ hovedfunn
Undersøkelsen viser at informantene var opptatt av å skape en trygg ramme rundt
barna, og opererte i forhold til en balansegang mellom å være ekstra tilstede for
barna, vise forståelse for og bekrefte deres følelser, samtale om den døde og være
åpen og ærlig i samtaler om liv og død. Samtidig var de opptatt av å opprettholde
rutiner, og dermed i størst mulig grad normalisere hverdagen for barnet i sorg.
Undersøkelsens to andre sentrale hovedfunn er i) at barna reagerte ulikt i sorg, noe
som medfører at barnehagepersonale må møte barn i sorg på ulik vis, og ii) at
informasjon stod sentralt i arbeid med barn i sorg. Det gjaldt både i forhold til
samarbeid med hjemmet, og i forhold til informasjon som ble gitt utad til de andre
foreldrene, herunder hvordan den ble gitt, og i forhold til de andre barna i barnehagen