Abstract
Bakgrunn, formål og problemstilling
Bakgrunnen for denne studien er at barnehagen på generelt grunnlag står for svært få av de bekymringsmeldingene som kommer inn til barnevernet(Statistisk sentralbyrå, 2010). Dette kan oppleves som en kontrast til at de aller fleste førskolebarn går i barnehagen flere timer hver dag, noe som skulle kunne gi barnehagen en unik mulighet til å fange opp de barna som av en eller annen grunn ikke får dekket sine grunnleggende rettigheter til en barndom som fremmer sunn utvikling, helse og trivsel(Barnekonvensjonen, 1989). Det lave antallet bekymringsmeldinger fra barnehagen, har ført til et ønske om økt kunnskap om årsak til dette.
Formålet med denne studien har vært å forsøke å bidra til økt innsikt i noe som kan være bakgrunn for den lave meldingsaktiviteten fra barnehagens side. Førskolelæreren og andre pedagoger i barnehagen har det største formelle ansvaret for å følge opp barnehagens samfunnsansvar(Rammeplanen, 2006). Økt innsikt i hva førskolelæreren opplever kan gjøre det utfordrende å fange opp og melde i fra ved bekymring og mistanke rundt et barn, samt økt innsikt i hva som kan gjøre utfordringene mindre, kan være sentralt å forstå for å få økt innsikt(Baklien, 2009). Jeg har ønsket å knytte utfordringene førskolelærerne opplever opp mot det konkret saksområde seksuelle overgrep, fordi en slik bekymring gir andre formelle føringer, i tillegg til at saksområdet fremheves som spesielt utfordrende å stå i som fagperson(Søftestad, 2009).
Gjennom denne problemstillingen ønsker jeg å nå større innsikt om dette: Hvilke barrierer opplever førskolelærere kan hindre at det handles etter formelle føringer fra bekymring til bekymringsmelding ved mistanke om seksuelle overgrep, og hva kan gjøre at barrierene minsker?
Oppgaven er delt i tre delproblemstillinger, som til sammen utfyller hovedproblemstillingen:
• Hva oppleves som barrierer ved bekymring og hva kan gjøre at barrierene minsker?
• Hva oppleves som barrierer ved mistanke og hva kan gjøre at barrierene minsker?
• Hva oppleves som barrierer mot samarbeid med barnevernet og hva kan gjøre at barrierene minsker?
Metode og materiale
Studiens metodetilnærming har vært kvalitativ, med fenomenologisk vitenskapsteoretisk vinkling. Intervju ble brukt som metode til innhenting av data. Utvalget bestod av fire
VI
førskolelærere som hadde erfaring fra å være i en bekymring som senere utviklet seg til en mistanke om at et barn i deres barnegruppe kunne være utsatt for seksuelle overgrep. Datamaterialet ble tolket etter en metode kalt systematisk tekstkondensering. Dette er en modifisert fenomenologisk analyse, av Malterud(2008)
Resultater og konklusjoner
Studiens datamateriale viser at utvalget har mange tanker, opplevelser, følelser, holdninger og meninger rundt barrierer som hemmet og forhold som fremmet handling etter formelle føringer, fra en bekymring oppstod til en mistanke var etablert til en bekymringsmelding skulle sendes. Et samlet utvalg ser ut til å ha opplevd en rekke mer eller mindre synlige barrierer som gjorde at de opplevde det som utfordrende å handle etter formelle føringer på bekymring. De mindre synlige motstandsfaktorene/barrierene som jeg etter Skogen(2004)har kalt psykologiske barrierer, så informantene ut til å oppleve som utfordrende å passere fordi de bunnet i en utrygghet. Utryggheten så ut til å kunne skyldes at de synes det var vanskelig å forstå bekymringen på bakgrunn av at de opplevde å mangle handlingskompetanse og spesifikke kunnskaper i tillegg til at symptomene barnet viste, var utydelige og ustabile. På mistankestadiet opplevde de en fare for å bli stående alene ansvarlig, de syntes selve temaet var ubehagelig og de syntes det var lite lystbetont å se symptomene barnet viste som tegn på seksuelle overgrep. På meldingsstadiet var de usikre på når bekymringen var alvorlig nok for at meldeplikten skulle tre i kraft, de syntes det var tøft å være den første til å avdekke bekymringen for barnevernet, og de var til slutt usikre på meldingssaksgang og konsekvenser for de involverte etter melding. De mer synlige barrierene som jeg etter Skogen(2004) har kalt praktiske barrierer, så ut til å kunne skyldes barnehagens organisasjonsstruktur. Den første praktiske barrieren dreide seg om en fare for å bli stående alene som pedagog, den neste var at det var lite tid til ekstra oppgaver i barnehagen, til slutt var det slik at det så ut til at summen av opplevde utfordringer påvirket behovet for tilgjengelige ressurser. På mistankestadiet så det ut til å være mangel på faglig støtte internt og eksternt, på meldingsstadiet så de praktiske barrierene ut til å dreie seg om lite kontakt med og tilbakemelding fra barnevernet, meldeplikten og barnehagens organisering, og til slutt kunne det være barnehagens organisering og mengden ansvar som er gitt førskolelærer. De forholdene som kunne se ut til å gjøre det enklere å handle adekvat på bekymring så ut til å være økt spesifikk kunnskap og handlingskompetanse samt intern faglig støtte. På mistanke- og meldingsstadiet var tilgang på intern og ekstern faglig støtte trukket frem som sentrale resurser som ville kunne gjøre det enklere å handle etter formelle føringer.