Opplæringsdyktig og hva så? : historiske perspektiver på utviklingshemning 1945-2009

Abstract

BAKGRUNN OG FORMÅL: Mennesker med utviklingshemning utgjør den største gruppen funksjonshemmede i samfunnet vårt, en gruppe som kjennetegnes ved dens mangfold og individuelle forskjeller. Siden de er sortert under én betegnelse blir utviklingshemmede ofte gjenstand for en felles egenskapstildeling som kan sees i sammenheng med omgivelsene en befinner seg i. Hvordan en forstår utviklingshemning er dermed prisgitt forhold som menneskesyn, kulturtilhørighet, samfunn og historie. Gjennom studiet har en fått inntrykk av at det har vært store endringer i synet på mennesker med utviklingshemning opp gjennom historien, noe som blant annet har gitt seg utslag i hva slags opplæring de er blitt tilbudt. Helt frem til 1975 ble det trukket skiller mellom ”opplæringsdyktige” og ”ikke-opplæringsdyktige” elever. Et skille som sier mye om hvilke holdninger som tidligere har eksistert overfor utviklingshemmede.

For å øke kunnskapen om hvordan utviklingshemning blir forstått i dag er det viktig å ha kjennskap til hvordan det har blitt forstått tidligere. Formålet med oppgaven er å forsøke å skape en oversikt og fremstilling over hvordan synet på utviklingshemning har endret seg over en periode. For å ha et konkret redskap å gripe problemområdet med, har jeg valgt å bruke lover om opplæring som innfallsvinkel. Jeg har begrenset det historiske aspektet til de siste seksti årene, da slutten på andre verdenskrig markerer et skille i norsk samfunnshistorie. Samfunnsformen vi kjenner som velferdsstaten ble skapt, og med innføringen av begrepet velferdsstaten fulgte det også betydelige endringer i opplæringspolitikken.

PROBLEMSTILLING: Ut i fra bakgrunn og formål har jeg formulert følgende problemstilling: ”Hvordan kommer samfunnets syn på utviklingshemning til uttrykk gjennom endringer i lovene om opplæring de siste 60 årene?”

METODE: For å belyse problemstillingen har jeg brukt tidligere forskning på emnet i kombinasjon med offentlige dokumenter. Datainnsamlingen har i stor grad dreid seg om å finne, velge ut, tolke og analysere foreliggende litteratur og kilder. I denne prosessen har kildekritikk vært sentral for å finne og vurdere kilder. Disse har videre blitt analysert og tolket i en prosess, hvor en kvalitativ innholdsanalyse har gått hånd i hånd med en hermeneutisk tilnærming til materialet.

RESULTAT: Synet på utviklingshemning har gått gjennom flere faser i løpet av perioden jeg har fokusert på. Tidlig etterkrigstid kjennetegnes av institusjonalisering, sentralisering og differensiering. En kan skjelne et retningsskifte mot slutten av 1950-tallet hvor idealet om normalisering og integrering begynte å vokse frem, idealer som nådde full utfoldelse på 1970-tallet. I nyere tid kan en ane at pendelen er i ferd med å svinge tilbake. På tross av et stort fokus på inkludering, er bruken av segregerte løsninger voksende. Holdningene som har kommet til syne gjennom fremstillingen har til en viss grad fulgt fremveksten av velferdsstaten, og vært relaterte til de sosialpolitiske føringene i samtiden. Her har også grunnlaget for utformingen av lover som har omhandlet mennesker med utviklingshemning blitt formet, både innenfor opplæring og omsorg. Ny kunnskap og nye idealer har ofte blitt fulgt av politiske ”brudd”. Et ideologisk brudd som utkrystalliserer seg er lovvedtaket i 1975, der alle barn og unge fikk en lovhjemlet rett til opplæring. Trass i at dette er et tydelig ideologisk omdreiningspunkt, kommer det frem at de reelle endringene lot vente på seg. Gjennom fremstillingen er det noen momenter som har utmerket seg, som har belyst aspekter ved problemstillingen. Det er en gjennomgående treghet i realiseringen av ideologier fra de først blir forfektet til de blir fulgt opp med konkrete tiltak. I tillegg synes avstanden mellom ideal og realitet å være åpenbar på noen områder. Det er også en trang til å kategorisere personer som avviker fra det samfunnet anser som normalt.