Abstract
PROBLEMSTILLING:
Oppgavens tematikk er knyttet til et ønske om økt fokus på dannelsesidealet i oppdragelsen generelt og i utdanningen spesielt. Jeg oppfatter manglende bevissthet rundt en selv i omgang med andre mennesker som et samfunnsmessig problem, og har tro på vektlegging av dannelsesidealet som et mulig virkemiddel for å bøte på dette problemet. Dannelse forstår jeg som aktørmentalitet og en kritisk refleksiv bevissthet, hvor jeg i denne oppgaven også ilegger den et frigjørende aspekt, i metakognitiv forstand. Ved å stadfeste at det foreligger et problem må jeg også klargjøre hva jeg mener problemet er, og hva som ligger under. Siden jeg påstår det er et samfunnsmessig problem må jeg gå inn i oppdragelsen, og se om noen momenter er fordelaktige å vektlegge i barnets utvikling for å fremme en senere frigjørende dannelse. Problemstillingen blir dermed følgende:
Hvilke momenter i barnets utvikling bør vektlegges i utdanningen for å fremme frigjørende dannelse?
Her vil fokuset ligge på menneskets sosialitet, og hvordan barnets kognitive utvikling forløper. Språkets betydning i så henseende vil også bli vektlagt.
Som forslag til verktøy i utdanningen vil jeg foreslå selvregulert læring som metode, og kunsten sett fra et psykologisk perspektiv. Disse må imidlertid brukes med dannelsesperspektivet i bunn. Dette vil ende i frigjørende dannelse, tiltenkt å ha et erkjennelsespotensial.
METODE:
Dette er en teoretisk oppgave basert på den hermeneutiske metode, i grensefeltet mellom pedagogisk filosofi og pedagogisk psykologi. Jeg ser det som uheldig å se disse fagfeltene løsrevet, eksemplifisert gjennom at selvregulert læring som metode bør sees i sin kontekst, altså med dannelsesidealet i bunn, for ikke å bli misbrukt.
KILDER:
Først og fremst ønsker jeg å trekke frem Lev Vygotskys teorier om barnets kognitive utvikling innvevd i en sosial kontekst som grunnlagsmaterialet i min besvarelse av problemstillingen, gjennom hans fokus på både språket og kunstens betydning for menneskets psyke. Den frigjørende dannelse, som jeg baserer på Jürgen Habermas, vil fungere som ramme rundt besvarelsen. Videre har følgende teoretikere en betydning i oppgaven: John Dewey, Theodor Adorno, Roald Nygård, Ivar Bråten, Erling Lars Dale, Jon Hellesnes, Hans Skjervheim, Jean-Paul Sartre og Klaus Mollenhauer.
KONKLUSJONER:
I første kapittel argumenterer jeg for at det gunstig med aktørmentalitet både på et individuelt og et samfunnsmessig plan. Imidlertid forutsetter aktørmentalitet en tro på den frie vilje. Videre viser jeg urovekkende konsekvenser av misbrukt brikkementalitet om denne er rådende i samfunnet. I kapittel to etablererer jeg sosialitet som grunnleggende for mennesket, og behandler også barnets utvikling og hvilke momenter som bør vektlegges. Språket vil vise seg å ha avgjørende betydning. I kapittel tre behandler jeg selvregulert læring, et godt pedagogisk verktøy hvor momentene fra forrige kapittel blir vektlagt ytterligere i undervisningssituasjonen. I kapittel fire behandles kunsten og dens psykologiske betydning, ment å komplettere selvregulert læring som verktøy skolen kan bruke for å fremme barnets dannelse. Alt dette vil lede mot femte og siste kapittel, hvor den frigjørende dannelse behandles, og hvor språket knyttes til menneskets mulighet for erkjennelse.