Abstract
Problemområde
Dydsetikk har fått en fornyet interesse de siste tiår. MacIntyre er en anerkjent tenker innen området og jeg har valgt å gå nærmere inn på hans dannelsestenkning. Jeg har vektlagt hans bruk av tradisjon som verdigiver og sett på dette i forhold til Aristoteles´ bruk av naturen som verdigiver. I tradisjonen mener jeg at man kan se sporene av samfunnets maktforhold og iboende strukturer. Strukturer som har gjort at noen oppfattes som normale mens andre blir sett på som avvikere. Jeg mistenker at disse aspektene ikke har blitt undersøkt med et tilstrekkelig kritisk blikk fra moderne dydsetisk hold. Jeg mener at en sammenstilling av dydsetisk dannelse og normalitetsbegrepet gir viktige perspektiver videre og viser at normalitet- og avviksproblematikken vil være sentral i en moderne dydsetisk teori. Den setter også fokus på viktigheten av en avklaring av forholdet mellom individ og samfunn.
Problemstillingen for oppgaven er : Blir den moderne dydsetiske dannelsen en dannelse til normalitet? Hvilke perspektiver vil en sammenstilling av normalitet og dannelsestenkning gi oss? Disse spørsmålene vil rette søkelys på dydsetikkens problem i det den fjerner seg fra aristotelisk metafysikk og henter verdiene i dannelsesbegrepet fra andre hold, og hvordan dette forholder seg til normalitetsbegrepet i samfunnet.
Metode
Jeg har en teoretisk tilnærming til problemstillingen. En problemstilling som knytter seg til filosofi og etikk, og som også knyttes til pedagogikk og sosiologi i og med dannelses- og normalitetsbegrepet. Jeg har valgt ut litteratur fra tenkere jeg mener kan belyse de momenter som blir viktige på bakgrunn av oppgavens problemstilling. Jeg har satt mye av min lit til anerkjente tenkere for å belyse problemfeltet, dette fordi det finnes lite litteratur som berører en sammenstilling av dydsetisk dannelsestenkning og normalitetstenkning. De bidragsyterne jeg har
brukt står i svært ulike historiske kontekster. Jeg har prøvd å ta hensyn til dette og forsøkt å forstå dem ut fra deres egen samtid, og har derfor valgt også å støtte meg til sekundærlitteratur.
Kilder
Jeg har valgt å konsentrere meg om tenkeren Alasdaire MacIntyre i forhold til moderne dydsetisk dannelsesteori. Jeg har tatt utgangspunkt i hans bok After Virtue . For å vise til moderne dydsetikks arv har jeg sett det som naturlig å trekke inn Aristoteles´ Den Nikomakiske Etikk .
I forhold til normalitetsbegrepet har jeg benyttet meg av Katarina Piuva som i Normalitetens Gränser , ser på begrepet normalitet og betydningen begrepet har hatt for moderne sosiale og medisinske vitenskaper. Den andre hovedkilden jeg har brukt i forhold til dette feltet er Michel Foucault med vektlegging på hans verk Galskapens historie . Foucault er også brukt når jeg ser på samfunnets makt og strukturforhold. Max Webers tekster er også vektlagt i denne sammenheng. Robert Merton har jeg også brukt da han ser på forholdet mellom struktur og atferd.
I tillegg til primærlitteratur har jeg også benyttet meg av sekundære bidrag. Dette for å få et mer utfyllende bilde av tema, for å underbygge argumentasjonen, men også for at noen tekster har vært vanskelige å tolke.
Konklusjon
Jeg viser i denne oppgaven at den dydsetiske dannelsens telos kan sees på som normalitet. Det som blir spennende her er at mens Aristoteles fremmer en naturlig normalitet, begrunnet i hans metafysikk, så synes MacIntyre å vise til en tradisjonsbundet normalitet. Jeg mener MacIntyre, i og med sin bruk av tradisjon i forbindelse med dydsetisk dannelse, står i fare for å forsterke de samfunnsbestemte grenser for normalitet, samt forfordelinger og maktstrukturer som eksisterer. Dette viser jeg blant annet ved å trekke frem hans vektlegging av fellesskapet på bekostning av individet og ved at MacIntyre derfor kan kritiseres for å være både kommunitarist og holist. Jeg mener at mitt svar på problemstillingen vil vise at aristotelisk dydsetikk i MacIntyres utgave vil gi en dydsetisk dannelse med aspekter som kan være problematiske for en moderne etikk. Et av disse aspektene er en mangel på en klar samfunnskritikk. Jeg mener det kan være en fare for at MacIntyre ender opp med en dannelsesteoretisk trojansk hest , en verdibærer for maktens evigvarende strukturer.