Abstract
SAMMENDRAG
1. Problemområde/problemstillinger
Temaet for denne hovedoppgaven er seksuelle overgrep mot barn, gruppebehandling, og en forløpstudie av utsatte barn over de fem påfølgende årene etter behandling. Utgangspunktet var en gruppeterapi undertegnede selv hadde ledet, med 7 barn i førskolealder som hadde vært utsatte for overgrep i sin barnehage. Jeg har valgt å framstille studien todelt, først en systematisering og vurdering av elementer i gruppeterapien, og deretter beskrive forløpet til fire av de barna som deltok i gruppeterapien over fem år.
Den første delen av oppgaven inneholder en systematisering av en 10 gangers gruppeterapi, med fokus på noen av aktivitetene som ble benyttet. Problemstillingen her knytter seg til hvorvidt de anvendte metodene var egnete til å hjelpe barna til å gjenkalle og bearbeide opplevde overgrep.
Den andre delen er et forsøk på å beskrive forløpet til fire av barna fra slik de fungerte ved terapitidspunktet, via mellomfasen og fram til jeg møtte dem igjen fem år etter. Problemstillingen knyttet til denne delen av oppgaven, er hvordan overgrepshendelsene ble mestret i ettertid, og hvilken rolle disse opplevelsene nå spilte.
2. Metode.
I denne studien er det hovedsakelig benyttet kvalitativ tilnærming, med innslag av kvantitative elementer.
Metoden som blir brukt for å systematisere terapien, er en gjennomgang av tilgjengelig arkivmateriale. Terapien blir beskrevet som en helhetlig prosess, og dernest er enkelte av aktivitetene trukket fram, det begrunnes hvorfor akkurat disse ble valgt, og det diskuteres hvorvidt de så ut til å medvirke til gjenkalling og bearbeiding hos barna.
I forløpsstudien bruker jeg datamateriale fra to tidspunkt, nemlig ved terapitidspunkt (T1) og ved tidspunkt for oppfølgingsstudien fem år senere (T2). Ved T1 er det også i denne delen benyttet foreliggende arkivmateriale. Ved T2 blir det foretatt intervjuer og tester av barna,
enkeltvis og i gruppe. Foreldre intervjues om barnas fungering ved T2 og i mellomfasen. De fire barna som deltar i oppfølgingsundersøkelsen, blir beskrevet slik de fungerte ved terapitidspunktet, i mellomfasen og ved oppfølgingsstudien. Sentrale temaer fra ulike deler av materialet plukkes ut og diskuteres. Her er fokus på mestring, og barnas eget perspektiv på hendelsene knyttet til barnehagen, og hvordan de takler det nå.
3. Data/kilder.
På T1 var tilgjengelig kildemateriale i noen grad knyttet til barnas journaler. Her var beskrevet den enkeltes fungering, samt at det var rapporter og oppsummeringer fra gruppeterapien. Hvert gruppemøte ble avsluttet ved at alle aktivitetene ble tegnet/skrevet ned på en flip-over og gjennomgått med barna. Disse arkene var gjemt. Barnas tegninger var bevart og kunne vurderes.
Fra tidspunkt for oppfølgingsstudien ble det benyttet et variert kildemateriale. Fire barn ble intervjuet individuelt, og fem barn deltok i gruppeintervju. Alle intervjuene ble tatt opp på lydbånd, nedskrevet i sin helhet og senere analysert. Foreldrene ble intervjuet individuelt og i gruppe. Det ble fylt ut et atferdsregistreringsskjema (CBCL) på 3 av barna. Alle barna tegnet Mennesketegning , laget mestringseventyr , fylte ut et selvvurderingsskjema samt besvarte spørsmål om hvordan de mestret ulike situasjoner.
4. Resultater/hovedkonklusjoner
Jeg har i denne undersøkelsen beskrevet en terapi med 7 barn i underkant av 5 år, som hadde vært tildels grovt krenket seksuelt av en ansatt i barnehagen. Terapien muliggjorde en metodeutvikling som er beskrevet i oppgaven. Målsettingen i behandlingen var å gi mulighet for gjenkalling og bearbeiding av opplevde seksuelle overgrep. Ved gjennomgang av det foreliggende materiale mener jeg det er belegg for å hevde at enkelte av gruppeaktivitetene så ut til å bidra til å oppfylle målsettingen. Dette dreier seg spesielt om aktivitetene tegning, metaforisk lek, rollespill og filmen Trøbbel. Det var knyttet til disse aktivitetene at ny informasjon fra barna kom fram, og deres lek og følelsesuttrykk vitnet om at det foregikk en bearbeiding.
Ut fra nåværende viten om bearbeiding av traumatiske hendelser, kan det likevel være at fokus på den verbale gjenkallingen fikk for stor plass, i forhold til symbolsk bearbeiding. En annen vurdering er at foreldrene trolig burde fått bedre oppfølging enn det begrensete antall gruppesamtaler de ble tilbudt på T1. De uttrykte at det fortsatt var belastende å forholde seg til det barna hadde opplevd. Dette ble bekreftet av barna.
I forløpstudien beskrives barnas utvikling over tre tidspunkter. Ved T1 hadde flere av dem symptomer som kunne relateres til overgrepene. Dette var seksualisert atferd, uro, avverger i forhold til å snakke om det som hadde skjedd. Samtidig framstod de med mye ressurser, var aktive og vitale med ressurssterke familier rundt seg. I mellomfasen ble det ikke rapportert om andre belastende hendelser i noen av familiene. I følge foreldrenes beskrivelser hadde noen hatt symptomer som sengevæting, mareritt, lav selvfølelse og noen sosiale vansker. Alle hadde og områder de var mestrende i forhold til, de deltok i fritidsaktiviteter og hadde venner. Ved T2 ble barna beskrevet som hovedsakelig harmoniske og velfungerende, selv om alle foreldrene uttrykte noe bekymring i forhold til barna. Dette dreidde seg om lav selvfølelse hos en, sengevæting hos en annen, noe nattlige mareritt. Alle falt innenfor normalområdet på utfylte CBCL-skjemaer. I intervjuene på T2 kom det fram at hendelsene knyttet til barnehagen fortsatt var levende hos barna. Noen temaer var sentrale. Barna var fortsatt opptatt av overgriper som person, og noe utrygge i forhold til om de ville komme til å møte ham igjen. De ønsket ikke at jevnaldrende skulle vite at de hadde denne type erfaringer. De uttrykte at de hadde mestringsstrategier i forhold til å takle det de hadde opplevd. De syntes ikke å bli overveldet av minnene, og de beskrev å ha kontroll. Resultatene fra studien diskuteres i hovedoppgaven opp mot funn fra annen forskning.
Konklusjonen i forhold til første hovedproblemstilling er at en slik fokusert kortidsterapi i gruppe så ut til å være egnet for gjenkalling og bearbeiding. Konklusjonen i forhold til andre hovedproblemstilling er at barnas utvikling over de påfølgende fem årene var preget av en reduksjon av symptomer, og en stadig mer normalisert og mestringspreget fungering. Foreldrene uttrykte både ved oppstart av terapien og fem år etter bekymring for konsekvensene av overgrepene på barna deres.