Abstract
PROBLEMSTILLING
Innenfor psykiatrien har begrepet ”brukermedvirkning” vært tillagt økende betydning de siste årene. I Stortingsmelding nr 25 1996-1997 kan vi lese at behandlingen skal ta hensyn til ”pasienten først” (St meld nr 25, 1996-97:25). Hva sier de ulike lovene og forskriftene om det å sette pasienten først, og hvordan vektlegges dette i praksis på et psykiatrisk sykehus?
Dette åpner opp for følgende problemstilling på denne hovedoppgaven. ” Hvordan kan behandlere med respekt for dialog og pasientens autonomi fremme optimal og reell brukermedvirkning hos pasienter på psykiatrisk avdeling?”. Oppgaven tar utgangspunkt i min praksis fra en psykiatrisk avdeling, der jeg opplevde at det var for lite vektlegging av miljøterapiens betydning i behandlingen, og at pasientene fikk for liten anledning til å involvere seg direkte i behandlingen.
Vi har ulike lover og forskrifter som setter formelle krav til brukermedvirkning. Det er blant annet fastslått at pasientens behov skal være utgangspunkt for behandlingen, og at alle psykiatriske pasienter har rett til individuell plan. Denne oppgaven vil diskutere hvorvidt de lover og forskrifter som allerede finnes er tilstrekkelig for å fremme optimal og reell brukermedvirkning. Den vil også diskutere ulike tiltak, og hvordan tiltakene kan fremme optimal og reell brukermedvirkning.
METODE
Denne oppgaven er i utgangspunktet teoretisk. For å belyse teoriene som presenteres i oppgaven, bruker jeg eksempler fra en post ved et bestemt psykiatrisk sykehus. Å reflektere rundt egen praksis kan være en styrke, men det finnes også begrensninger ved en slik tilnærming. Praksisen kan gi retning for hva jeg vil vektlegge i oppgaven, men den kan også stå i veien for en kritisk analyse. Ved å bruke egen praksis som empiri for oppgaven vil det alltid være en fare for at egen forforsåelse vil påvirke hvordan problemstillingen blir drøftet, og at kravet om objektivitet blir svekket. Det vil være vanskelig å tilstrebe en kritisk refleksjon i forhold til hva som bør gjøres for å ivareta et reelt og optimalt brukerperspektiv.
Intensjonen med å bruke min egen praksis for å eksemplifisere teorien, er ikke å si noe generelt om hvordan det er på psykiatriske institusjoner. Hensikten er å gi et bilde av brukermedvirkning slik jeg har erfart den, foreta en analyse av denne erfaringen, for til sist å reflektere rundt hvordan pasientenes medvirkning kan optimaliseres. Ønske om å være i stand til å generalisere er et ideal i all forskning (Yin 2003:10,38). Siden jeg ikke har foretatt systematisk casestudie ved dette sykehuset, kan mine erfaringer derifra kun brukes til å eksemplifisere teorien. Dette begrenser mulighetene til å generalisere til andre forhold i psykiatrien. Jeg kan derfor ikke trekke videre slutninger utover mine egne erfaringer.
KILDER
Vurderingene i oppgaven bygger hovedsakelig på primærkilder som offentlige skriv, nasjonale styringsdokumenter og bøker og artikler om brukermedvirkning, dialog og målorientering. I enkelte tilfeller er sekundærkilder tatt i bruk, men dette vil komme eksplisitt frem i kildehenvisningene.
HOVEDKONKLUSJONER
Stortingsmelding nr 25 1996-1997 sier at behandlingen skal ta hensyn til ”pasienten først”. En forutsetning for at pasienter skal ha reell brukermedvirkning er at de gis anledning til å involvere seg direkte i behandlingen. Brukermedvirkning blir sett på som et ideal innenfor helsepolitikken, der vage og uklare termer blir brukt. Brukermedvirkning kan derfor sees på som et verdisystem som sier noe om hvordan det er ønskelig at behandlingen skal foregå. Lover og forskrifter sier lite om hvordan vi skal nå de oppsatte målene eller hvilke midler vi skal ta i bruk for å nå dem. Det må derfor mer enn lover og forskrifter til for å sikre brukermedvirkning. Hvordan personalet ved sykehuset ser på pasientens autonomi og selvforståelse vil være av avgjørende betydning. Å se det andre menneske som et likeverdig subjekt, for videre å gå inn i en likeverdig dialog, er avgjørende for at brukermedvirkning skal være reell. Behandleren må da se pasientens potensialer av retning fri og autonom. I den grad tillitsforholdet utvikler seg til en subjekt-subjekt-relasjon mellom pasienten og behandleren, er det tid for å utarbeide systematiske mål for pasientens bedringsprosess.
Dersom behandleren skal lykkes i sitt arbeid med pasienten, kreves det at de inntar en metaposisjon, eller en selvrefleksivitet i forhold til egne indre prosesser. De må bevisstgjøres på de refleksjoner de foretar seg i hverdagen i sitt arbeid med pasientene. De profesjonelle må reflektere underveis og i etterkant av handling, og de må lære å analysere sin egen praksis.