Abstract
SAMMENDRAG AV MASTEROPPGAVEN I PEDAGOGIKK
STUDIEMOTIVASJON
- en empirisk undersøkelse av endring i målorientering
ved tilbakeslag i studiene
Teoretisk bakgrunn
Målorientering ble opprinnelig utviklet for å forklare prestasjonsrelatert atferd og dreier
seg om årsaker til at elever eller studenter arbeider med studiene. Opprinnelig var det
vanlig å skille mellom to hovedtyper av mål; mestringsmål som orienterer studenter mot å
utvikle sin kompetanse, og prestasjonsmål der fokuset enten er på å utkonkurrere andre
eller å unngå å fremstå som inkompetent. Mestringsmål assosieres med en rekke
hensiktsmessige konsekvenser som for eksempel bruk av effektive læringsstrategier,
positive attribusjonsmønstre, selvregulering og høy forventning om mestring.
Forskningsresultatene i forhold til prestasjonsmål er noe mer inkonsistente.
I den senere tid har flere teoretikere påpekt behovet for å utvikle mer nyanserte skiller
mellom de ulike målene, spesielt når det gjelder prestasjonsmål. Det er foreslått å skille
mellom to former for prestasjonsmål; performance-approach goals der målet er å
utkonkurrere andre og performance-avoidance goals der målet er å klare seg såpass at
andre ikke oppfatter en som dum eller inkompetent. Denne revideringen av de opprinnelige
teoriene har ført til debatt som har forgått i Journal og Educational Psychology. Debatten
har primært dreiet seg om hvorvidt en orientering mot performance-approach goals kan
oppfattes som hensiktsmessig.
Problemstilling og metode
I dag er skillet mellom de to formene for prestasjonsmål vidt akseptert, men det er
fremdeles en del uavklarte spørsmål rundt performance-approach goals. Blant annet har
enkelte forskere pekt på mulige risikofaktorer ved en slik målorientering. Midgley, Kaplan
og Middleton (2001) har for eksempel stilt spørsmål ved om en slik målorientering kan
gjøre studenter spesielt utsatte for en uhensiktsmessig utvikling, særlig når de får negativ
tilbakemelding eller opplever akademisk tilbakeslag. Kanskje vil en student som har høy
grad av performance-approcah goals og som opplever tilbakeslag i studiene (for eksempel i
form av dårlig karakter på eksamen) orienteres mot performance-avoidance goals?
Jeg ønsket å undersøke dette, altså i hvilken grad performance-approach goals endres ved
tilbakeslag i studiene. Min hypotese er at hvor sterkt en student er orientert mot
performance-approach goals vil predikere hvor sterkt denne studenten orienteres mot
performance-avoidance goals etter tilbakeslag i studiene. For å undersøke dette har jeg
brukt data som er samlet inn i forbindelse med prosjektet Selvregulert læring og
tekstforståelse (SRLTC). Utvalget består av en gruppe lærerstudenter fra en høgskole på
Østlandet. Jeg har sett på rapportering av målorientering hos studentene i første år av
utdannelsen, eksamenskarakterer på slutten av første år og ny rapportering av
målorientering andre år av utdannelsen. Min forskningshypotese er:
For studenter som opplever tilbakeslag i studiene gjelder det at hvor høyt man skårer på
performance-approach goals første år forutsier hvor høyt man skårer på performanceavoidance
goals andre år når man kontrollerer for mestringsmål og performance-avoidance
goals første år.
For å teste hypotesen har jeg identifisert grupper med studenter som kan ha opplevd
tilbakeslag i studiene. Dette gjorde jeg på grunnlag av eksamenskarakterer. Jeg analyserte
dataene ved hjelp av multippel regresjon fordi en slik metode gir mulighet til å undersøke
unik prediksjonskraft. Jeg argumenterte for å gjøre separate analyser for hver av
eksamenene, blant annet fordi det er mulig at studentene har ulike grenser for hva som
oppleves som tilbakeslag i de ulike fagene. I tillegg gjorde jeg en separat analyse for en
gruppe studenter som fikk dårlige resultater på alle eksamenene.
Konklusjon
Resultatene støtter ikke min hypotese. Derimot indikerer de at det er en negativ
sammenheng mellom mestringsmål første året og performance-avoidance goals andre året.
Det vil si at jo høyere en student skårer på mestringsmål første året, jo lavere vil studenten
skåre på performance-avoidance goals andre året, noe som antyder at jo mer fokusert en
student er på å utvikle sin kompetanse og faktisk lære, jo mindre vil denne studenten være
opptatt av ikke å dumme seg ut og fremstå som inkompetent. I tillegg indikerer resultatene
at performance-avoidance goals målt første og andre året henger sammen, noe som
innebærer at en student som første året er opptatt av hvordan andre oppfatter en og som har
som mål å klare seg såpass at han ikke fremstår som dum og inkompetent, antakelig vil
fortsette å ha dette som mål andre året. Disse mønstrene ser ut til å gjelde uavhengig av
eksamenskarakterer, altså både for studenter som gjør det dårlig på eksamen og for de som
gjør det bra på eksamen.
Jeg identifiserte i tillegg en ”tilbakeslagsgruppe” på grunnlag av alle eksamenene, altså
studenter som fikk dårlige karakterer på alle de tre eksamenene, og gjorde en separat
analyse for disse. Her oppstod et mønster som nærmer seg min hypotese, men resultatet var
ikke signifikant, muligens på grunn av et for lite antall deltakere i denne analysen. Jeg
foreslår at fremtidig forskning gjør lignende analyser for større grupper studenter for å
undersøke om denne tendensen kan være reliabel.