Abstract
Problemstilling
I forbindelse med skole står læringsbegrepet sentralt, læring og kunnskapstilegnelse i tilknytning til ulike fagområder. Skaalvik og Skaalvik (1988) poengterer imidlertid noe viktig i det de hevder at noe av det viktigste elever lærer i skolen er det de lærer om seg selv. Skaalvik og Skaalvik er opptatt av ungdom, skole og selvoppfatning. Oppgavens problemstilling springer ut fra nettopp dette forholdet. Gjennom intervjuer med syv ungdomskoleelever og påfølgende klasseromsobservasjon søker studien å besvare følgende problemstillinger:
I: Hvordan opplever ungdomsskoleelever med talevegring møtet med muntlig deltakelse i skolen?
II: Hvilke konsekvenser kan dette møtet sies å ha for elevenes selv og selvoppfatning?
Bakgrunn
Med Kunnskapsløftet (LK06) introduseres ”muntlige ferdigheter” som en av fem grunnleggende ferdigheter. Den muntlige deltakelsen har alltid vært tilstede som en naturlig del av skole og undervisning, men nå kanskje i større grad enn tidligere. Dette kan sees i sammenheng med samfunnsutviklingen forøvrig. Michaelsen (1999) hevder at det å ha trening i å stå frem og å kunne uttrykke seg presist, må sies å være forutsetninger for aktiv deltakelse på alle områder i samfunnslivet. Flere av dagens elever kvier seg imidlertid for en slik muntlig deltakelse, der de eksponeres og vurderes. En vurdering med to dimensjoner – en sosial og en faglig. I denne studien blir begrepet talevegring tatt i bruk for å beskrive disse elevenes forhold til muntlig. Med talevegring menes ”at elevene kjenner så stort ubehag ved å ytre seg i klassen at de lar være, selv om de både har kunnskaper og uttrykksevne til å uttale seg”. Talevegring er ikke noe som kun er å finne hos elever i skolen. Frykten for å ta ordet i ulike sammenhenger er den hyppigst rapporterte frykten blant voksne (Folgerø 1996). Ved bruk av selektive mekanismer kan imidlertid voksne langt på vei velge seg bort fra, eller unngå situasjoner, der de forventes å skulle delta muntlig (Rosenberg 1979). Dette er ikke tilfellet for skoleelever, da deres skolegang er obligatorisk og hvor det kreves muntlig deltakelse.
Teoretisk perspektiv
Det teoretiske perspektivet oppgaven hviler på, baserer seg på George Herbert Mead (1934) og hans begrep om selvet. Med utgangspunkt i Mead, introduserte Blumer (1969) den ”symbolske interaksjonismen”. Innenfor denne tradisjonen plasseres teoretikere som William I. Thomas og James H. Cooley. Særlig sentralt i tilknytning til oppgavens tematikk er Cooleys (1902) teori om speilbildeselvet, ”the looking-glass self”. Ideen går i korte trekk ut på at vi ser oss selv, ved å speile oss i andre. Andres reaksjoner på oss vil dermed få betydning for hvordan vi ser og oppfatter oss selv, vår selvoppfatning. Skaalvik og Skaalvik (1988:13) definerer selvoppfatning som, “enhver oppfatning, følelse, tro eller viten som en person har om seg selv”.
Tilnærming – metode og kilder
Besvarelsen bygger på en fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming. Metoden er kvalitativ, med intervju som hovedinstrument. I tillegg er det gjennomført klasseromsobservasjoner. I møte med syv ungdomskoleelever, gjennom intervju og observasjon, er hensikten å belyse oppgavens problemstillinger med utgangspunkt i elevenes egen livsverden, slik de selv opplever den.
Resultat - hovedfunn
Den første problemstillingen søker å si noe om hvordan elever med talevegring opplever møtet med muntlig deltakelse i skolen. Det som viser seg å være beskrivende for deres opplevelse av dette møtet sammenfattes til, opplevelsen av muntlig som viktig, opplevelsen av ukontrollerbarhet, opplevelsen av likhet, opplevelsen av å komme til kort.
Den andre problemstillingen søker å se hvilke konsekvenser dette møtet kan sies å ha for elevenes selv og selvoppfatning. Vi ser at hvem elevene betrakter som sine signifikante andre, hvem de speiler seg i, får betydning. Samtidig synes talevegring å være akseptert blant medelevene. Denne aksepten antas å være viktig for elevenes selvoppfatning. Elevenes bruk av beskyttelsesmekanismer, som for eksempel det å unngå de muntlige situasjonene, får derimot motsatt effekt og hindrer elevene i oppnå korrigerende erfaringer. Elevene blir sittende igjen med en oppfatning av seg selv som svak og mister muligheter til å skape nye historiekunnskaper om seg selv. Til slutt ser vi at elevenes talevegring og møte med muntlig deltakelse får ulike konsekvenser for elevene basert på hvor mange andre identiteter de har i tillegg til elevrollen og forholdet mellom de.