Ensom, forvirret og redd : en studie av endrede vilkår for norske kunstkritikere i journalistikken og kunsten

Abstract

Siden våren 2004 har blant annet nettstedet KUNSTKRITIKK.NO publisert flere kunstkritikker med en subjektiv fortellerstemme, ofte med fokus på kritikersubjektet selv, og i et språk med skjønnlitterære ambisjoner. Denne studien tar sikte på å sjangerbestemme denne formen for kritikk, med utgangspunkt i skribenten og kunstneren Tommy Olssons tekster. Gjennom komparative tekstanalyser plasseres de også i forhold til kunstkritikk skrevet av toneangivende kunstkritikere i dagspressen. Både sjangerbestemmelsene og tekstanalysene, som i hovedsak benytter metodisk verktøy fra Norman Faircloughs kritiske diskursanalyse, avdekker at enhver kunstkritisk tekst vanskelig lar seg kategorisere i én samlende kunstkritikksjanger. Det er likevel visse fellestrekk ved dagspressens kunstkritikker, som den subjektivt orienterte kunstkritikken skiller seg fra. Dagspressens kunstkritikere som i hovedsak skjuler sitt subjekt både bak en akademisk forsiktighetsdiskurs og en tildels autoritativ retorikk, skiller seg fra Olssons dramaturgiske oppbygning i scener, og en eksplisitt narrasjon med en subjektiv, selvutleverende forteller som ofte fremstår både som paranoid, forvirret og ikke minst som en aktiv deltager i sine egne kritikktekster. Olssons tekster kan slik betegnes som gonzokritikk. Med bakgrunn i intervjuer av sju norske kunstkritikere og tre andre aktører i kunstinstitusjonen foreslås det flere mulige forklaringer på endringstendensene Olsson her betraktes som representant for. Hovedargumentet er at kunstkritikken i tillegg til å bli stadig mer marginalisert i pressen, også er i ferd med å utspille sin legitimitet som relevant meningsproduksjon på kunstscenen. Det har blant annet sammenheng med vilkårene kritikken – og kritikeren – gis i dagspressens redaksjoner, i tillegg til maktforskyvninger på kunstscenen og endringer i kunsten selv.

Since the spring 2004 the web site KUNSTKRITIKK.NO, among others, have published several art critics that utilises a subjective narrative voice, often with a strong focus on the critic’s subject, and in a language that carries literary ambitions. This study aims to determine the genre for these types of critics. This is done through an investigation of texts written by Tommy Olsson, who is both an artist and a writer. Through comparative text interpretation it is shown how his texts appear in relation to leading art critics in the daily press. Both the determination of genre and the text analysis, which mainly utilises method tools from Norman Fairclough’s critical discourse analysis, reveal that any written art critic is resistant to being categorised into one coherent body of art critic tradition/genre. However, there are certain common traits to be found among the art critics in the daily press, which the subjective oriented art critic differ from. The traditional art critics in the daily press, will normally abate his or hers subjective voice, hidden behind an academic discourse of caution and partly an authoritative rhetoric. This differ from Olsson’s narrative structure in scenes, and an explicit narration with a subjective, self revealing narrator who not seldom appears paranoid, confused and certainly as an active participant in his own text. Hence Olsson’s texts can by all means be read as gonzo critics. In a variety of interviews by seven Norwegian art critics and three other actors in the art institution, different suggestions is made to find explanations for these changes. The main argument shown is that the art critic, in addition to be more and more marginalised in the press, also is about to loose its legitimacy as a producer of meaning with relevance on the arts. It’s clearly connected with the conditions, for both the critic itself and the critics, given in the editorial office, in addition to the shift in power found on the scene and changes in art as such.