Abstract
Den 10. oktober 2000 ble Norge valgt inn i FNs Sikkerhetsråd – kanskje det mektigste enkeltorganet i verden, og med rett og mandat til å bestemme over andre land. Denne masteroppgaven undersøker hvordan fire norske medier – VG, Dagbladet, NTB og Aften- posten – valgte å dekke Norge i Sikkerhetsrådet. Tidsmessig spenner oppgaven fra 1. januar 1998 og ut perioden i Sikkerhetsrådet i 2002. Valgkampen og perioden fram til Norge tok sete på Manhattan er dermed også med. Mer enn 1.500 avisartikler er analysert, og det er gjen- nomført kvalitative intervjuer med sentrale aktører, både fra mediene og FN-delegasjonen. Hovedfunnet i undersøkelsen er at mediene i stor grad opererer innenfor den utenrikspolitiske konsensus og i liten grad utfordrer det etablerte. En stor overvekt av kilder som representerer den til enhver tid regjerende myndighet i Norge er én årsak til det, men også medienes egne valg av tolkningsrammer. Undersøkelsen viser også at det norske formannskapet i Sikkerhets- rådets komité for sanksjonene mot Irak sjelden – om i det hele tatt – ble gjenstand for medienes granskende blikk. Oppgaven dokumenterer også hvordan opptakten til krigen i Irak i 2003 er med på å tegne et fiendebilde av Iraks president, Saddam Hussein i mediene.
On October 10. 2001, Norway was elected as member of the United Nations Security Council – probably the single most powerful body in the world, with power and mandate to rule other countries. This master thesis seeks to investigate how four Norwegian media outlets – VG, Dagbladet, NTB and Aftenposten – covered Norway in the Security Council. The thesis‘ time scope is the period from the 1st of January 1998 and to the end of the period in 2002. Thus the campaign period is included. More than 1.500 newspaper articles are analysed. In addition, qualitatve interviews with key players, both from the media and the mission to the UN, are performed. The main finding is that the media to a great extent operates within the ruling foreign policy consensus and seldom challenges this. A vast majority of sources representing the ruling establishment in Norway is one of key explanations for this but so is also the media‘s own framing. The thesis also shows that the Security Council Committee on the Sanctions against Iraq, which was chaired by Norway, is seldom – or not at all – object for investigative journalism. The thesis also documents how the prelude to the Iraq war in 2003 influenced the media‘s demonization of the president in Iraq, Saddam Hussein.