Abstract
Denne studien undersøker hvordan den norske regjeringen, representert ved fire departement, har kommunisert for å fremstille Norge som en klimanasjon. Norge har imidlertid fått kritikk for sin klimapolitikk. Kritikerne peker på Norge er en stor produsent og eksportør av petroleum og ikke gjør nok for å kutte klimagassutslippene i Norge. En retorisk analyse og diskursanalyse anvendes for å studere hvordan regjeringen imøtegår denne kritikken og samtidig vil få Norge til å fremstå som et foregangsland på klimaområdet. Analysen knyttes så opp mot teori om nasjonsbranding (nation branding) og offentlig diplomati (public diplomacy). Selve analysen tar for seg 68 taler som er rettet mot et utenlandsk publikum i perioden 2006-2009.
Analysen avdekker at regjeringen benytter en global diskurs for å svare på kritikken samtidig som den nasjonale diskursen marginaliseres. Analysen viser imidlertid at statsrådene benytter den globale diskursen i ulik grad. Bruken av den globale diskursen må ses i lys av de føringene som fins i den retoriske situasjonen. Det er føringene som innebærer muligheter for regjeringen til å argumentere for å opprettholde petroleumsvirksomheten, samtidig som petroleumsvirksomheten kombineres med en offensiv klimapolitikk, som best beskriver regjeringens respons. Studien er med dette et eksempel på at det konstruktivistiske epistemologiske utgangspunktet kan være nødvendig i studier av klimakommunikasjon og at diskurser kan fungere som strategiske verktøy i den retoriske situasjonen.
Abstract
This master thesis examines how the Norwegian Government, represented by four ministries, has communicated with the aim of portraying Norway as an environmental leader. However, the Norwegian Government has received criticism for its climate policy. It is emphasized that Norway is a big producer and exporter of petroleum and has to do more to cut greenhouse gas emissions in Norway. To analyze the Norwegian Governments response to these accusations, a rhetorical analysis and a discourse analysis is conducted, and the analysis is then connected to theories about public diplomacy and nation branding. The analysis examines 68 speeches which are aimed at a foreign audience in the period of 2006-2009.
The analysis reveal that the Government uses a global discourse to answer the accusations and at the same time marginalizing the national discourse. However, the ministries differ to the extent they use the global discourse. The Governments use of the global discourse must be seen in relation to the different constraints and possibilities inherent in the rhetorical situation. It is the possibilities for the Government to argue for maintaining an extensive petroleum production combined with an ambitious climate policy that best describes the Government’s response. The study is therefore an example of the necessity of a constructivist epistemological starting point in studies of climate communication and shows how discourses can be employed as a strategic tool in environmental debates.