Abstract
Denne oppgaven tar for seg politisk styring av eierforholdene i mediesektoren, og hvordan denne reguleringen legitimeres. Området har vært regulert av medieeierskapsloven siden 1. januar 1999, og Eierskapstilsynet ble opprettet for å føre tilsyn med loven. Lovtiltaket skulle gjennom å begrense eierkonsentrasjonen bidra til å sikre kulturpolitiske mål om ytringsfrihet, reelle ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud. Jeg analyserer argumentasjonen i politiske dokumenter fra forarbeidene til loven i 1997 og fram til omstrukturering av tilsynsordning og forslag til lovendring i 2003. I analysen drøfter jeg hvorvidt det har vært en tendens til større konkurransepolitisk innflytelse på bekostning av den kulturpolitiske innen eierskapsreguleringen, og om teknologisk utvikling og konvergens har vært avgjørende faktorer for en slik endring.
This thesis concerns itself with legislative dilemmas on the regulation of media ownership and control. The sector has been under the legislation of The Media Ownership Act (medieeierskapsloven); an act that puts restraints upon acquisitions and mergers within the daily press and broadcasting sectors, since 1 January 1999. The Norwegian Media Ownership Authority (Eierskapstilsynet) was established to scrutinize the bill. My analysis evolves around the viewpoints put forward by state officials in parliamentary documents concerning the introduction of this bill in 1997, and until the reorganization of the regulatory body and the proposals for revision of the bill in 2003. I debate whether there is a tendency towards stronger influence by the competition policy concept on the expense of the public policy concept within the regulation of media ownership and control, and to what extent technological development and convergence have been determining factors for this change.