| dc.description.abstract | Kan det være vanskelig å lære seg noe man allerede kan? Hvorfor er noe vanskeligere enn noe annet? Og kan en gitt språkstrukturs vanskelighetsgrad være knyttet til hvor utbredt den er i verdens språk (– og i så fall hvordan)? Ved å sammenlike en gruppe tyskspråklige innlæreres tilegnelse av negasjon i norsk med innlæringen til en gruppe innlærere med andre morsmål (og følgelig også andre negasjonsstrukturer i morsmålet), har jeg med denne oppgaven forsøkt å belyse disse spørsmålene. Formålet har vært å evaluere rådende markerthetsteorier og derved også typologiens rolle for andrespråksforskning.
Markerthetsteoriene sier bl.a. at trekk som er sjeldne i verdens språk – og altså markerte – er vanskeligere å lære enn de som er frekvente – og altså umarkerte. I tillegg vil innlærerne som regel gå omveien om det umarkerte trekket på vei mot mestring av det markerte (Hyltenstam 1984). Den postverbale plasseringen av negasjon (postN) som vi har i norske hovedsetninger, regnes for å være sjelden blant verdens språk, og følgelig også vanskelig å lære (Dahl 1977). Men ikke bare dét: I følge markerthetsteorien vil altså alle innlærere, uavhengig av morsmålsbakgrunn, gå omveien om det umarkerte trekket (preverbal negasjon (preN)) i en tidlig fase av læringsløypa. Dette skal med andre ord også gjelde innlærere som allerede kjenner det markerte trekket (postN) fra sitt eget morsmål. Dette er imidlertid aldri virkelig blitt testet i noen større skala. Med utgangspunkt i et variert testapparat ønsket jeg derfor å teste om en gruppe innlærere med postN i morsmålet (tysk og nederlandsk) virkelig produserer umarkerte strukturer (preN) i hovedsetninger når de skal lære norsk, og i så fall i hvilken grad sammenliknet med en kontrollgruppe.
Informantmassen besto av 20 innlærere med tysk og nederlandsk morsmål (primærgruppa) og en kontrollgruppe på 20 med andre morsmål (tsjekkisk, kinesisk, fransk, engelsk, koreansk, japansk og italiensk), alle studenter på norskkurs ved ILN. Informantene ble testet skriftlig etter tre ukers undervisning. Seks tyske innlærere ble også testet muntlig etter syv og tolv ukers undervisning. Resultatet fra analysene viser at 50% av innlærerne i begge gruppene og fem av de seks muntliginformantene hadde minst én forekomst av preN i hovedsetninger. Feilprosenten er imidlertid lav, ca. 5% for primærgruppa og ca. 8% for kontrollgruppa. Forskjellen mellom de to gruppene er signifikant, noe som indikerer at morsmålsbakgrunnen spiller en rolle, men samtidig er forskjellen såpass liten at det er en indikasjon på at andre krefter spiller en sterkere rolle for innlæringen enn morsmålspåvirkning. Selv om feilprosenten for begge gruppene er såpass lav at den ikke utgjør noe grunnlag for å hevde at det er en like sterk tendens til preN i norsk mellomspråk som blant verdens språk for øvrig, er det interessant at denne feiltypen i det hele tatt forekommer hos primærinformantene.
I oppgaven argumenterer jeg for at dette i hovedsak kan antas å henge sammen med negasjonens kommunikative betydning. Negasjonen spiller en enormt vikig rolle i kommunikasjon: Uteblir negasjonen i en ytring, vil setningen bety det diametralt motsatte av det intenderte. Det er derfor viktig å få ytret negasjonen så tidlig som mulig i en setning. Dette må også antas å være grunnen til at preverbal plassering av negasjonen er den vanligste blant verdens språk (jf. Dryer 1988). En indikasjon på at det er negasjonens kommunikative betydning og ikke for eksempel et forvirrende input som forårsaker den preverbale negasjonen hos mine tyskspråklige informanter, kommer frem i det muntlige materialet. Der vises det tydelig at de fleste preN-forekomstene dukker opp i forbindelse med ”nøling” mens informanten leter etter det ord som skal negeres. Dette kan tolkes som et tegn på at det viktigste for informanten er å få uttrykt negasjonen. Riktige plasseringer derimot, forekommer i mitt materiale aldri med noen form for nøling, og mye tyder på at mange av de riktige plasseringene av negasjonen forekommer i automatiserte fraser (jeg vet ikke, jeg kan ikke osv.).
Konklusjonen på min studie blir derfor at typologiske generaliseringer kan ha relevans for andrespråksforskningen, men at man for å få innsikt i et fenomen ikke bare må observere en gitt strukturs forekomst, men også lete etter årsakene til den samme strukturens utbredelse (både blant verdens språk og i mellomspråk). I oppgaven tar jeg også for meg innlæringen av negasjon i leddsetninger og innlæringen av inversjon (et annet markert trekk), og sammenlikner læringsvanskene for de ulike trekkene. Metodiske spørsmål i denne forbindelse blir også drøftet. | nor |