Abstract
Denne masteroppgaven handler om Erlend Loes fem Kurt-romaner, Fisken (1994), Kurt blir grusom (1995), Kurt quo vadis? (1998), Kurt koker hodet (2003) og Kurtby (2008), samt romanen Doppler (2004).
Den tar utgangspunkt i et behov for en ny måte å lese Erlend Loes litteratur på, som ikke fortolker Loes litteratur "ihjel" ved å lete etter dypere og alvorlige meningsdimensjoner bak den tekstlige overflaten, eller ser på den som en stor og uleselig overflate.
Den nye lesemåten, som går via Hans Ulrich Gumbrechts kulturtypologier i Production of Presence. What meaning cannot convey (2004) og Bakthins karnevalteori fra Rabelais and his world (1984), gir forhåpentligvis nye og fruktbare perspektiver på Loes forfatterskap.