Sammendrag
Hvorfor er pedagogikk i dagens barnelitteratur ansett som så provoserende i den litterære offentligheten? Dette spørsmålet stilles som utgangspunkt for denne masteroppgaven. Svaret kan være barnelitteraturens legitimeringsproblem. Den moderne barnelitteraturen tilstreber en stadig større del av den litterære offentlighetens oppmerksomhet, og for at barnelitteraturen skal anerkjennes på lik linje med annen litteratur, mener mange at barnelitteraturen bør bli estetisk framfor pedagogisk rettet.
Min tese går ut på at selv om den moderne barnelitteraturen kan ha et estetisk siktemål, samsvarer ikke dette uvilkårlig i en utelukkelse av pedagogiske innslag. Jeg vil argumentere for at den nye barnelitteraturen fremdeles kan være av pedagogisk art, og at en slik konstatering ikke kommer som en motsetning til den gryende anerkjennelsen av barnelitteraturen som fullverdig kunstnerisk. Dette tilsynelatende paradokset får sin oppklaring i form av et nytt pedagogikkbegrep, bearbeidet og synkronisert med dagens barnelitteratur. Dette begrepet har jeg valgt å kalle ny-pedagogikk. Ny-pedagogiske virkemidler kjennetegner en sentral del av den moderne barnelitteraturen, noe som vil forespeiles i litterære analyser av to norske bildebøker fra henholdsvis 1998 og 2003. Der er min registrering at ny-pedagogiske føringer står sentralt i teksten, og at dette ikke tapper teksten for litterær kraft. Derimot skjer det motsatte. Sammensmeltet med estetikk behøver ikke pedagogikk å bli oppløsende for kunsten, men heller virke styrkende. Resultatet av en vellykket forening av pedagogikk og estetikk betyr at kunst og tendens kan tjene sammen i en opphøyning av hverandre. En slik syntese kan være gyldig både i barnelitteraturen og i kunsten generelt.