Abstract
I denne masteroppgaven foretar jeg en nærlesning av Gunnhild Øyehaugs roman Vente, blinke. Eit perfekt bilete av eit personleg indre (2008). I sentrum for oppgaven står to spørsmål: Hvilke elementer i Vente, blinkes formspråk underbygger en tolkning av romanen som postmodernistisk? Kan tematikken i romanen forstås som typisk for postmodernistisk litteratur, eller som en treffende karakteristikk av senmoderniteten? Disse spørsmålene forenes i oppgavens overordnede problemstilling: Kan Vente, blinke forstås som en postmodernistisk roman?
Oppgavens hoveddel er delt i to: en estetisk analyse og en tematisk analyse. I den estetiske analysen undersøker jeg romanens formmessige virkemidler, og forsøker å avgjøre om disse kan forstås som postmodernistiske. Særlig sentralt er analysen av romanens særpregede «vi»-fortellerstemme, men jeg undersøker også romanens oppbygning, som tar form av et multiplott. Videre drøfter jeg Øyehaugs bruk av intertekstualitet og intermedialitet i romanen, med særlig vekt på effekten av bruken av filmatiske virkemidler. Analysen avsluttes i en diskusjon av hvorvidt fortellernes åpenhet i bruken av virkemidler og i avsløringen av verkets fiksjonalitet, kan underbygge en forståelse av romanen som metafiksjon. Her tar jeg utgangspunkt i Patricia Waughs forståelse av metafiksjonsbegrepet. Kapittelet konkluderer med at romanens form kan forstås som postmodernistisk.
I oppgavens tematiske analyse forsøker jeg å relatere romanens tematikk til senmoderniteten som idéhistorisk periode. Med utgangspunkt i Anthony Giddens’ og Zygmunt Baumans forståelse av senmoderniteten foretar jeg i denne delen individuelle analyser av romanens fire historier, med særlig vekt på tematikk knyttet til identitetssøken og kjærlighet. En senmoderne kjærlighetskonflikt står i sentrum for alle romanens historier, og kapittelet slutter derfor i en diskusjon av hvordan Vente, blinkes handling og tematikk kan relateres til to andre romantiske sjangre: den moderne chick lit-litteraturen og det romantiske filmdramaet.
I oppgavens avsluttende kapittel søker jeg å forene de to foregående kapitlene ved å se nærmere på forholdet mellom Øyehaugs bruk av postmodernistiske virkemidler og romanens senmoderne tematikk. Her drøfter jeg de indre motsetningene som finnes i verket, og jeg forsøker å besvare oppgavens innledende problemstilling.