Sammendrag
Jeg undersøker om kritikktekstene jeg leser formidler det litterære verket troverdig og presist. I den forbindelse spør jeg om kritikkteksten tangerer (ikke etterligner) språket i verket, og om man ut fra en slik målestokk kan slutte noe om kritikktekstens identifikasjon med verket. Jeg reflekterer over sammenhengen mellom identifikasjon og presisjon. Hypotesen min er at kritikkteksten kan tjene på å overskride en konvensjonell språklig modus.
I lesningen av kritikktekstene forsøker jeg å slå fast hvilke språkfunksjoner som gjør seg gjeldende. Jeg anvender Roman Jakobsons modell for språklig kommunikasjon og den referensielle, den emotive og den poetiske funksjonen er de jeg drøfter. Jeg ser på hvordan de ulike språkfunksjonenes rolle danner forutsetninger for hvordan kritikkteksten evner å formidle presist og troverdig.
Roland Barthes´ oppfatning av tekstteori og hans krav til dens utøver om selv å praktisere tekst, blir også aktualisert innen oppgavens sammenheng. Barthes så tekstkommentatoren som værende i språket, og ikke posisjonert utenfor det som et enhetlig utsagnssubjekt som betrakter objektet (verket). Jeg måler de seks kritikktekstene mot Barthes´ begrep om tekst som en betydningsproduserende praksis, og som et polysemisk rom. Dette i forhold til en mulig sammenheng med identifikasjonen med verket som kritikkteksten utviser, og i forhold til presisjonen i formidlingen og i kritikken.
I drøftingen influerer jeg videre Maurice Blanchots idé om litteraturens vesen som en bevegelse mot forsvinning, mot ikke-litteraturen. Mot natten og døden. Bevegelsen innebærer en risikabel erfaring hvor det settes spørsmålstegn ved språket, ved verket. Blanchots syn på litteratur og språk utvider perspektivet i undersøkelsen av kritikktekstenes identifikasjon og presisjon.
Som en følge av lesningen i oppgaven, kan hypotesen sies å bli bekreftet. Likevel forblir spørsmålene jeg stiller spørsmål.