Abstract
I verden i dag finnes det intet allment akseptert system for translitterasjon mellom det russiske og det latinske alfabet. Den internasjonale organisasjonen for standardisering (ISO) har ett system, Den amerikanske bibliotekforeningen (ALA) har i samarbeid med Library of Congress utviklet ett system, to selskaper på hver sin side av Atlanteren (BGN og PCGN) har utviklet ett system for geografiske navn, og nok et system er blitt utviklet av sovjetiske myndigheter. I tillegg finnes transkripsjonssystem for en rekke enkeltspråk, alle med sine egne løsninger på de problemene man står overfor i forholdet mellom disse to skriftkonvensjonene, samt mer eller mindre idiolektiske systemer som er i bruk i det private. Dette får konsekvenser både for de som skal overføre fra det ene alfabetet til det andre, og for de som skal tolke den resulterende teksten. Betegner kombinasjonen ch en affrikat eller en frikativ? Skal russere som flytter til utlandet stave navnet sitt etter de nasjonale transkripsjonsreglene eller følge en internasjonal konvensjon? Hvor skal deres nye landsmenn finne dem i telefonkatalogen, eller en bok av en russisk forfatter på biblioteket? Oppgaven går gjennom historien til de to alfabetene (med hovedvekt på det russiske), for å se på bakgrunnen til forskjeller og likheter, tar så for seg de viktigste internasjonale translitterasjonssystemene og et utvalg transkripsjonssystemer, før et forslag til en forbedret versjon presenteres til slutt.