Abstract
Denne oppgaven tar for seg søvnens og søvnløshetens funksjon og symbolverdi i tre kortromaner av Andrej Platonov (1899-1951), Sèastlivaja Moskva, Kotlovan og Dþan. Platonovs forfatterskap regnes som et av de aller viktigste fra det forrige århundres russiske litteratur. Siden hans to hovedverk Èevengur og Kotlovan ble utgitt i Sovjetunionen etter innføringen av glasnost’ i 1987, har forfatterskapet vært gjenstand for atskillig forskningsoppmerksomhet. Søvntematikken i Platonovs forfatterskap er så omfattende at man kan snakke om en søvnmetaforikk, men har til nå likevel vært et relativt uutforsket felt.
Platonovs søvnmetaforikk oppstod ikke i et vakuum. Både søvn og søvnløshet har gjennom tidene hyppig vært motiv og tema i skjønnlitteratur så vel som i andre kunstarter. I russisk radikal litteratur fra slutten av 1800-tallet og i sosialistisk-realistisk litteratur i Platonovs samtid kan man snakke om en søvnens politisering. Søvnløshet knyttes til revolusjonær aktivitet, mens søvn kobles til manglende ideologisk bevissthet. Også i Platonovs Sèastlivaja Moskva, Kotlovan og Dþan kan man snakke om et skille mellom sovende og søvnløse. De sovende utgjør majoriteten og portretteres som regel udifferensiert, som et kollektiv. De søvnløse er i mindretall, men innehar desto mer sentrale posisjoner i handlingen. Søvnløsheten knyttes samtidig til en rekke overbeviste kommunister og til noen få hovedpersoner som snarere karakteriseres av ideologisk tvil.
Kjernen i Platonovs søvnmetaforikk ligger i forholdet mellom søvn og arbeid. I de tre kortromanene fremstilles søvnen hele tiden i forhold til mengden arbeid karakterene må utføre i våken tilstand. Arbeidet utmatter karakterene slik at de ikke har overskudd til å eksistere annet enn i rent fysisk forstand: De blir eksistensielt sovende. Slik setter Platonov et metaforisk likhetstegn mellom arbeid og søvn og går samtidig i kritisk dialog med samtidslitteraturens revolusjonære søvnløse helt. Hvis arbeid er søvn, kan man hevde at karakterer som ofrer nattes¸vnen for revolusjonens sak, likevel er eksistensielt sovende. Eksistensielt våkne karakterer i de tre kortromanene utmerker seg i forhold til dem med godt sovehjerte – og i forhold til de ovennevnte overbeviste søvnløse – ved sin evne til selvstendig og kritisk tenkning, en større mottakelighet for sanseinntrykk og sin søken etter andre svar enn vedtatte sannheter. Et blikk på forestillinger om og fremstillinger av søvn og søvnløshet gjennom tidene – og i Platonovs samtid – danner utgangspunkt for analysen.